Riksforsamlingen på Eidsvoll valgte Christian Fredrik enstemmig til konge, men allerede da var det betydelig opposisjon både mot hans politikk og mot hans person. Hva var det med denne mannen som vakte så sterke reaksjoner? Slik var det ikke bare i 1814, men også langt senere, for da det skulle reises en statue av ham i forbindelse med grunnlovsjubileet i 2014, var det flere som argumenterte mot.
Men Christian Frederik sørget jo for at Norge fikk både selvstendighet og egen grunnlov. Var ikke det nok til å gi ham et minnesmerke foran stortingsbygningen?
Det var ikke plasseringen som irriterte kritikerne mest, men den historiske personen: Det ble vist til at Christian Frederik ikke hadde kjempet verken for Norges behov eller for demokrati, men mest for egne interesser. Ikke klarte han å forsvare friheten militært heller, men måtte dra tilbake til Danmark med halen mellom bena etter få måneder.
Historikerstrid
På slutten av 1800-tallet skrev historikeren Ernst Sars at det var direkte ydmykende at et folk var havnet i takknemlighetsgjeld til «en saa liden Mand» når det skulle løse sine aller største oppgaver. For Sars var Christian Frederik en ubetydelig levemann, en «Balkavallér».
Men Christian Frederik hadde også sine forsvarere. Andre historikere pekte på at han var avgjørende for at det i det hele tatt ble gjort opprør mot Kielfreden og overføringen av Norge til Sverige. Det var også Christian Frederik som fikk innkalt riksforsamlingen, rett nok under påvirkning fra norske rådgivere. Men senere klarte han også å løse konflikten med Sverige ved å abdisere og godta en union så lenge Grunnloven fikk bestå.
Motivene til Christian Frederik
I de historiske fremstillingene om 1814 har dermed Christian Frederik vekslet mellom å være tidens helt og dobbeltspiller, et samlingsmerke og en intrigemaker.
Men felles for alle tolkningene er at det er umulig å komme utenom ham. Han satte et særlig preg på året 1814 som ingen kan ta fra ham. Problemet er at han ikke passer helt inn i fortellingene vi gjerne ønsker om nasjonal frigjøring og demokratisk gjennombrudd. Han er for lurvete, sammensatt og for vanskelig å sette inn i en enkel helterolle.
Vi vet en del om Christian Frederiks egne tanker ut fra dagboken han skrev i Norge, og de mange brevene som er bevart. Selv disse gir ikke noe avgjørende svar på hva han ville, og hvordan han ville det. Likevel kan man trekke frem tre hovedmotiver.
Viet sitt liv til Norge
I Frederik VI hadde lenge holdt fetteren Christian Frederik utenfor alle viktige politiske og militære oppgaver. Som stattholder i Norge fra 1813 blomstret han imidlertid opp, viste betydelig politisk talent og skaffet seg raskt en krets av norske rådgivere. Han ble svært populær blant det norske folket, noe den politisk uerfarne mannen ikke ble upåvirket av.
Omsider hadde han funnet seg et kall. At han ble så personlig knyttet til Norge, ga ham mot til å stille seg i spissen for opprøret mot stormaktenes skalting og valting i 1814.
Ville sikre slekten sin
Christian Frederik var også den nærmeste dansk-norske tronarvingen, og han hadde allerede en liten sønn. Følgelig hadde han interesse av å beholde Norge som arveland for seg og slekten.
Dynastiske behov ble dermed et annet hovedmotiv for å avvise Kielfreden. På sikt kunne han kanskje sørge for at Norge ble gjenforent med Danmark, når han selv eller sønnen ble konge der.
Opptrådte taktisk klokt
Christian Frederik gikk også med på å la seg velge til konge av folket, fremfor å ta kongemakten i kraft av arv. Men han var forbausende lett å overtale, og hans opptreden fra februar til mai 1814 avslører et taktisk sinnelag som ikke var ukjent med konstitusjonelle ideer.
Selv leste og kommenterte han flere grunnlovsforslag. Han hadde et godt forhold til Riksforsamlingen, og han var innstilt på å styre et konstitusjonelt monarki med sterk folkemakt. Lojaliteten til Grunnloven ble bekreftet da han senere måtte abdisere.
Kunne handlet annerledes
Uten den spesielle kombinasjonen av norgeskjærlighet, dynastisk interesse og taktisk tilpasningsevne hos Christian Frederik, er det tvilsomt om han kunne spilt den samme rollen i 1814. Mer naturlig ville han som kongens lydige undersått fulgt ordrene i Kielfreden og overlatt nordmennene til deres unionelle skjebne.
At Christian Frederik ikke gjorde dette, men tok ledelsen i et opprør mot stormakter og for folkesuverenitet, må det norske folket være glad for. Ingen av hans mulige svakheter kan overskygge at vi neppe ville ha hatt noen grunnlov å feire på 17. mai uten hans modige valg.