På 1020-tallet var det uår i Nord-Norge. Høvdingen Asbjørn Sigurdsson i Lofoten seilte da sør til Jæren for å kjøpe korn av sin mektige morbror Erling Skjalgsson.
På hjemveien passerte Asbjørn Avaldsnes, der kong Olav Haraldssons årmann Tore Sel holdt til. Tore gjorde Asbjørn oppmerksom på at kongen hadde satt forbud mot å føre korn nord i landet, og beslagla Asbjørns last. Attpåtil tok han seilet hans.
Asbjørn reiste nordover og måtte tåle mye spott for sin ferd. Så mye at han året etter seilte sørover igjen, denne gang for å få oppreisning for forsmedelsen. Og hevn fikk han da han hugde av årmannens hode i det denne var i ferd med å legge ut for kongen om Asbjørns uheldige ferd året før.
Dikt og forbannet løgn?
Dette er en fantastisk historie, men er den sann? Et vektig motargument er at den er ført i pennen av Snorre Sturlasson rundt 200 år etter at den hadde funnet sted. Flere av detaljene i fortellingen er ikke videre troverdige, som at kongen hadde satt forbud mot kornutførsel, og historien om at Asbjørn hugde av årmannens hode så det havnet i kongens fang smaker av litterær sjablong.
Ja, kanskje er hele Snorres hovedfortelling om at dette var opphavet til den motgangen som ledet fram til kong Olavs fall på Stiklestad en konstruksjon foretatt i ettertid av en mann som var større som historieforteller enn som historiker.
Men er historien av den grunn verdiløs som kilde til en historisk virkelighet? Fortellingen om Asbjørn har en rekke trekk som gir god historisk mening.
Den krevende høvdingrollen
For det første: Hvorfor var det så livsviktig for Asbjørn å få tak i korn? Grunnen må være – som Snorre skriver – at de lokale bøndene ikke nølte med å oppsøke en annen høvding dersom Asbjørn ikke skaffet korn. Dette er en type høvdingrolle vi kjenner godt både fra islendingesagaene og fra antropologiske undersøkelser fra vidt forskjellige samfunn. Høvdinger bygde sin makt nedenfra, og de var nødt til å skaffe ressurser og gi effektivt vern og gaver til lokale bønder for å beholde deres støtte.
Det var ressurskrevende å være høvding. Vikingferder var en viktig forutsetning for å skaffe til veie ressurser, og en høvding måtte vite å inngå allianser og velge ut sine fiender med omhu. Arkeologien har spor etter slike høvdinger langt tilbake i tid langs norskekysten.
Kristningen – et overflatefenomen
For det andre viser fortellingen om Asbjørn hvor lite kristningen egentlig betydde på kort sikt. Slik forteller Snorre om Asbjørns far Sigurd:
Saalænge hedenskabet varede, var han vant til at holde tre blot hver vinter, et ved vinternat, et andet ved midvinter, et tredje henimod sommeren; men da han tog ved kristendommen, holdt han fast paa samme vis med gjestebud: om høsten havde han et stort venne-gilde, fremdeles om vinteren et jule-gilde — og bød da atter mange mænd til sig —; det tredje gilde havde han ved paaske, og da havde han ogsaa en mængde gjester.
Høvdingens viktigste rolle var å holde gjestebud, og dette fortsatte etter at kristendommen var innført. Gulatingsloven presiserte at ølet skulle signes til «Krist og Sankta Maria, til godt år og fred.»
Olav den uheldige
For det tredje viser fortellingen om Asbjørn Sigurdsson hvordan Olav Haraldsson kan ha mistet makten sin, selv om vi må ta høyde for at Snorre føyde det hele sammen til en fortelling som ikke er historisk korrekt i ett og alt.
Her består utfordringen ikke bare i å vurdere Snorres pålitelighet, men også i å tolke den tradisjonen han skrev innenfor. Da Snorre skrev sin kongesaga var Olav Haraldsson for lengst blitt til Olav den hellige, og dette gav Snorre begrenset frihet i hvordan han kunne framstille helgenkongen.
Olavsmyten
Den som hadde formet Olavsmyten mest var erkebiskop Øystein Erlendsson (r. 1158-88), som førte Passio Olavi, beretningen om Hellig-Olavs levnet og mirakler i pennen. For Øystein hadde Olav falt fordi han var en kristen konge som ville innføre lik rett for fattig som for rik. Dette hadde falt landets høvdinger tungt for brystet, og de sluttet seg derfor sammen om å rydde ham av veien.
En moderne variant av denne versjonen er den marxistiske tesen om at Olav ved å sette inn sine egne laverestilte menn i ledende posisjoner møtte motstand fra en samlet stormannsklasse.
Men dersom vi forsøker å studere hvordan kong Olav konkret opptrådte, og ikke hvordan han ble vurdert som helgenkonge, avtegner det seg et annet bilde.
Ingen dyktig politiker
Olav Haraldsson var rett og slett en konge som ikke var spesielt dyktig som politiker. Overfor Asbjørn, og ikke minst onkelen Erling Skjalgsson, opptrådte han usedvanlig hardhendt og lite diplomatisk. Å sette oppkomlinger som Tore Sel opp mot etablerte stormenn som Erling var i virkeligheten en provokasjon. Hans forgjengere hadde holdt seg på vennlig fot med Erling, Olav Tryggvason hadde endatil gitt ham sin søster til ekte. Kongene var ikke så sterke at de kunne klare seg uten stormenns støtte.
Oss, sagaene og sannheten
Snorre og andre sagaskrivere hadde et annet forhold til historisk sannhet enn det vi som moderne historikere har. Likevel er deres sagaer svært verdifulle historiske kilder, ikke bare fordi mye av det de skriver må regnes som pålitelig, men også fordi deres beskrivelser av det politiske spillet kan fortelle oss mye om deres egen samtid.
Vi bør heller ikke overdrive de kildekritiske problemene. Snorre beskrev en fortid som var langt likere hans egen samtid enn det vår virkelighet er. Som den russiske historikeren Aron Gurevich omtaler det: «Problemet er ikke mangel på kilder, men på kognitive redskaper for å tolke dem.»