Utbyggingen av en norsk velferdsstat var en del av brede internasjonale ambisjoner om å imøtekomme behovet for sosial sikkerhet i et moderne samfunn – med røtter tilbake til slutten av 1800-tallet.
Tanken om staten som «folkeforsørger» var i mellomkrigstiden utviklet i totalitære ideologier både på venstre og høyre fløy. Og i de vestlige demokratiene hadde særlig krisen i 1930-årene stimulert arbeidet med å utforme nye sosiale løsninger i Norden, USA og Storbritannia.
Men det var etter 1945 denne utviklingen virkelig skjøt fart. I løpet av et par tiår var alle nordmenn sikret nødvendig økonomisk støtte fra det offentlige hvis deres eget livsgrunnlag sviktet. Norske politikere og fagfolk fikk sterke impulser fra Storbritannia, der reformøkonomen William Beveridge la fram en plan for en ny sosialpolitikk i 1942. Han pekte på at krigen hadde vist hvor sterke krefter staten kunne mobilisere i kampen mot Hitler-Tyskland. Tilsvarende anstrengelser måtte settes inn for å beskytte vanlige mennesker mot nød og urettferdighet.
Dynamisk velferdspolitikk
Beveridge definerte velferdspolitikken som en kamp mot fem onder: fattigdom, sykdom, uvitenhet, dårlige boforhold og arbeidsledighet. Fellesprogrammet for etterkrigssamfunnet som de norske partiene la fram i 1945, var gjennomsyret av slike velferdstanker. Politikerne ville gå offensivt til verks for å bygge ut trygdesystemet og helse- og skolevesenet og for å heve boligstandarden. Velferdsstaten stod sentralt i det brede engasjementet for fellesskap og likeverd som preget perioden.
Men velferdspolitikken var ikke bare et mål i seg selv. Den ble også betraktet som et middel til å modernisere samfunnet og styrke den økonomiske veksten. I mange konservative kretser hadde det vært vanlig å se store utgifter til velferdsgoder som en trussel mot velstandsutviklingen. Nå slo et mer dynamisk syn gjennom.
Tunge investeringer i helse, utdanning og boligfornyelse skulle ikke bare lindre nød og skape trivsel, men fremme produktiv arbeidsinnsats og verdiskaping. «De pengemidler som nedlegges på dette felt, er ikke død kapital», sa helsedirektør Karl Evang, «men i aller egentligste forstand produktiv kapital».
Omfattende verdighetsreform
Regjeringen trakk i 1948 opp retningslinjer for «en såvidt mulig fullstendig trygd mot inntektsbortfall» og fulgte en oppsatt tempoplan i takt med den økonomiske veksten. Barnetrygden var ferdig utredet før krigen og ble enstemmig vedtatt uten debatt alt i 1946. Full alderstrygd uten behovsprøving kom i 1957, og uføretrygd tre år etter.
I mellomtiden ble arbeidsledighets- og syketrygden vesentlig styrket og utvidet og en omfattende ulykkestrygd innført. Midt på 1960-tallet var de planlagte trygdeområdene dekket, og med folketrygden som ble vedtatt i 1965, fikk velferdsordningene et nytt løft: Trygder og pensjoner skulle avspeile lønnsnivået som yrkesaktiv.
De nye sosiale løsningene fikk et viktig verdighetsstempel. Det dreide seg ikke lenger om en mulighet for bistand ved spesielle behov, men om nye rettigheter for alle landets borgere. Velferdsordningene bidro vesentlig til å gi ny status til dem som hadde hatt lavest sosial rang. De trengte ikke lenger å «stå med lua i handa», som Einar Gerhardsen formulerte det.
Bred oppslutning
Arbeiderpartiet satt med regjeringsmakten i hele perioden 1945–1965, med unntak for en knapp måned i 1963, og den moderne velferdsstaten ble bygd ut i sosialdemokratisk regi. Men alle de politiske partiene stilte seg bak ønsket om trygghet og utjevning. Sosialpolitikken ble et tydelig uttrykk for etterkrigstidens samling om felles verdier – og den borgerlige regjeringen som styrte fra 1965–1971, gjennomførte folketrygdreformen som selve kronen på verket.
Riktignok fantes det en organisert opposisjon utenfor partiene som advarte mot å «sy puter under armene på folk» gjennom for sjenerøse trygder. Bondepartiet hadde reist samme type innvendinger om at sosiale løsninger kunne bli en sovepute og hindre «vågemot», da den første arbeidsløshetstrygden ble vedtatt rett før krigen.
Ytterliggående liberalister mente også senere at trygdesystemet truet innbyggernes egenverd ved å fjerne den enkeltes ansvar for sitt eget liv. Men Høyre tok avstand fra slik kritikk og hevdet at det ikke fantes noen motsetning mellom sosial sikkerhet og den enkeltes ansvar.