Husmødrene opplevde etterkrigstidens varemangel mest direkte. De hadde ansvaret for de daglige innkjøpene og var ofte også familiens finansminister.
Selv de vanligste matvarene som melk og egg var rasjonert, og luksusvarer som importert frukt var knapt til å tenke på.
Svenskehandel
Mange alminnelige forbruksvarer var ikke å få tak i under de første etterkrigsårene. Flertallet av kvinnene måtte gå den første fredsvinteren i møte uten muligheter til å skaffe seg ullstrømper. Stor mangel var det også på knapper, glidelåser, bånd og strikker – nødvendighetsartikler for den som skulle sy eller reparere klær.
«Svenskehandel» var det, da som nå, men ikke på grunn av pris. Valutaen gjorde de svenske varene dyre. Men varetilgangen lokket. Sverige framsto som et vareoverflodens mekka for kjøpehungrige husmødre; de dro i stort antall til Sverige for å handle «luksusvarer» som undertøy, silkestrømper, sjokolade, bananer, appelsiner og ananas på boks.
Moderne husholdsteknologi
Knappheten gjaldt selvsagt også større forbruksvarer som symaskiner, støvsugere, vaskemaskiner og kjøleskap, som var tilgjengelige i utlandet. På grunn av strenge importrestriksjoner i de første etterkrigsårene fikk norske husholdninger relativt sent tilgang på denne typen moderne teknologi.
I noen grad ble det satset på kollektive løsninger, særlig fellesvaskerier, som ble installert i leiegårder og nye boligfelt. For å avhjelpe noe av behovet ble det også importert enkelte partier av symaskiner, støvsugere og rimelige Hoover-vaskemaskiner, som ble fordelt etter sosiale kriterier.
Norske produkter
Men først og fremst ble det satset på å tilrettelegge for produksjon av rimeligere og konkurransedyktige norske produkter. Importrestriksjonene ga gode betingelser for en norsk forbruksvareindustri, ikke minst på kjøkkenområdet.
I Sarpsborg lanserte den tradisjonsrike KPS-fabrikken det første husholdningskjøleskapet i 1950. Sammen med KPS-komfyren la dette grunnlaget for at bedriften seilte opp som landets største produsent av hvitevarer i 1950- og 1960-årene.
Evalet-maskinen
Omkring 1950 kom også de første norskproduserte vaskemaskinene. Flere bedrifter forsøkte seg, men den vaskemaskinen som fikk det ubetinget største gjennomslaget i det norske markedet, var Evalet, produsert av Oslo-bedriften Emaljeverket.
Evalet-maskinen kom i produksjon fra 1950 og ble raskt landets mest populære vaskemaskin. Den var ikke enerådende på markedet, men var den modellen som kom nærmest til å oppfylle arbeiderbevegelsens ønske om en norsk «folkevaskemaskin». Den var enkel og relativt rimelig og ble en salgssuksess. Etter fem års produksjon kunne bedriften markere at vaskemaskin nr. 100 000 var solgt.
Forbrukssamfunnet
Godt hjulpet av importrestriksjoner oppnådde norskproduserte hvitevarer en sterk stilling på hjemmemarkedet. Restriksjonene ble opphevet etter hvert som de norske produktene ble konkurransedyktige.
Salget ble også hjulpet av økt tilgang til forbrukerkreditt. Det første norske kredittkortet, Bokreditt kjøpekort, ble opprettet i 1957. Fram til 1960 var det lån til hvitevarer og møbler som dominerte husholdningenes investeringer i tyngre forbruksvarer. Omkring 1960 var alle regioner i landet forsynt med strøm, og husholdningene var jevnt over i ferd med å få en moderne boligstandard der vaskemaskin og kjøleskap inngikk.
Bil og fjernsyn
To spesielle begivenheter i 1960 markerer den norske overgangen til et nytt forbruksregime: oppheving av importrestriksjonene på bil og introduksjonen av fjernsynet. Biler og fjernsynsapparater kom til å dominere husholdningenes investeringer i tyngre forbruksvarer i de første fem årene etter 1960.
De siste importrestriksjonene forsvant med EFTA-medlemskapet i 1961. Det betød økt konkurranse for norske produsenter og større tilbud til konsumentene. Samtidig økte kjøpekraften, og en større del av husholdningenes forbruk kunne brukes til andre formål enn mat og bolig.