Snart var den politiske kampen og rivaliseringa i full gang. Internasjonale hendelser bidro til å gjøre motsetningene dypere enn noen gang tidligere.
Enhetsbestrebelser og maktkamp
Det ble virkelig gjort forsøk på samarbeid. Under ledelse av LOs formann, Konrad Nordahl, var Arbeiderpartiet og Kommunistpartiet i 1945 i forhandlinger om å danne et felles parti. I oktober 1945 ble den aller første organisasjonen for alle verdens fagorganisasjoner stiftet i Paris. Det var noe den norske fagbevegelsen lenge hadde kjempet for.
Men i fagbevegelsen pågikk likevel maktkampen mellom Arbeiderpartiet og Kommunistpartiet fra første stund. På mange måter var det en fortsettelse av tidligere rivalisering om makt og posisjoner. Men noe var nytt. For med sin aktive motstandspolitikk under krigen hadde Kommunistpartiet nå en langt større oppslutning enn tidligere. I mange fagforbund vant de viktige posisjoner.
Politikken inn i fagbevegelsen
Nytt etter krigen var også Arbeiderpartiets sterke regjeringsmakt. Skulle partiets økonomiske program for etterkrigstida realiseres, måtte fagbevegelsen være lojal og avholde seg fra streiker og aksjoner. Det forutsatte kontroll over viktige posisjoner.
Høsten 1945 dannet Arbeiderpartiet et sentralt faglig utvalg. Raskt ble det bygd ut et nett av arbeidsplasskontakter. Målet var å registrere kommunister og hindre dem i å få tillitsverv. Alt på LOs kongress våren 1946 ble det oppsummert at arbeidet hadde gitt resultater.
Kommunistene tok igjen med ordbruk og resolusjoner. Aktiviteten økte fra begge parter. Fagforeningsmøter ble preget av fastlåste fraksjoner og endeløse politiske diskusjoner. Faglig virksomhet fikk dårlige kår.
Kald krig og Kråkerøy-tale
Alt fra 1946 var det tydelig at motsetningene mellom de seirende stormaktene, USA, Sovjetunionen og Storbritannia, var i ferd med å øke. Snart var den kalde krigen en realitet.
Vinteren 1948 slo den for alvor inn i fagbevegelsen. Kommunistenes makterobring i Tsjekkoslovakia, støttet av norske kommunister, ble et vannskille. Statsminister Einar Gerhardsen holdt sin berømte Kråkerøy-tale, der han rettet søkelyset mot den indre fienden, kommunistene: «Som sine kampfeller i andre land er de i sine hjerter tilhengere av terror og diktatur.» Talen ga en ny dimensjon til stridighetene i fagbevegelsen. Mange fagforeninger og forbund opplevde «en ny ånd» etter Gerhardsens tale: «Etter den gikk banbullen rundt.»
Overvåking og registrering
Med Koreakrigen i 1950 fikk den indre kampen i fagbevegelsen en ny omdreining. Nå kom også den systematiske registreringa av kommunister og «medløpere», rundt 40 000–45 000 navn ble samlet inn gjennom ulike metoder, ikke alle lovlige. LOs toppledelse spilte en viktig rolle i denne virksomheten, også i samarbeid med Politiets overvåkingstjeneste og Forsvarets etterretning.
Samtidig var mange av dem som ble overvåket, fagorganiserte. Faglig opposisjon ble lett sett på som politisk illojalitet. Fra overvåkingas utkikkspunkt kunne de aktive og ressursrike være de farligste. Det ga vanskelige kår både for meningsutveksling og aktivitet.
Hvordan var det mulig?
I dag er det kanskje ikke så lett å forstå. Men andre verdenskrig var ikke så langt unna. Krigsmentaliteten satt i kroppen; nettverk og kontakter fra krigstida ble gjenopptatt. Samtidig får slike prosesser lett sin egen dynamikk. Perspektiver og begrunnelse forsvinner, virksomheten blir tatt for gitt. Den «mistenksomhetspsykosen» som ble skapt, tok det lang tid å lege.