Brobyggingspolitikken 1944–1948

Begrepet «brobygging» brukes ofte for å beskrive norsk utenrikspolitikk fra annen verdenskrigs sluttfase til den begynnende vestorienteringen i 1948. Selv om begrepet kan misforstås, har det fått en etablert plass i norsk historieskriving.

Den norske eksilregjeringen i London hadde ved årsskiftet 1940–1941 oppgitt den tradisjonelle nøytralitetslinjen under britisk beskyttelse. I stedet gikk regjeringen Nygaardsvold inn i et tett samarbeid med de vestlige stormaktene Storbritannia og USA, et alliansesamarbeid som den så for seg skulle vare inn i etterkrigstiden.

Ved utgangen av 1944 hadde Norge forlatt denne eksplisitte vesttilknytningen til fordel for den såkalte brobyggingen mellom vestmaktene og Sovjetunionen. Norge søkte posisjoner som ikke utfordret noen av stormaktene eller økte spenningen mellom dem i den vanskelige overgangsperioden fra krig til fred.

Denne politikken skulle markere Norges ønske om å arbeide for internasjonal fred – overfor både den hjemlige opinionen og stormaktene.

Grunnlaget for brobyggingen

Den norske linjen bygde på et komplisert sett av forutsetninger. I løpet av 1943–1944 var det blitt klart at stormaktene etter krigen ville danne en mellomstatlig organisasjon med universelt medlemskap, De forente nasjoner (FN). USA ville ikke undergrave FN ved å gå inn et alliansesamarbeid med Storbritannia og andre vesteuropeiske stater. Uten USA hadde ikke Storbritannia militær kraft til å etablere noen troverdig vesteuropeisk allianse som kunne holde Tyskland under kontroll og Sovjetunionen på avstand.

Den norske eksilregjeringen fant at den måtte sette sin lit til at FN kunne ta rollen som garantist for norsk sikkerhet og territoriell integritet. Men FN kunne fungere som en sikkerhetsorganisasjon bare dersom stormaktene klarte å bevare et minimum av samarbeid etter krigen.

Fotografi som viser kunstneren Per Krohg i ferd med å male på et utrullet lerret, mange meter langt
Kunstneren Per Krohg fotografert i 1950, i ferd med å male bildet som skal dekke veggen i sikkerhetsrådets sal i FN-bygget. Utformingen av rommet ble gjort av arkitekten Arnstein Arneberg og var en gave fra Norge. Det stod ferdig i 1952. Foto: Aktuell/NTB scanpix

Norge kunne gi sitt bidrag ved å føre en politikk som ikke bidro til en deling av Europa i fiendtlige leire. Dette var desto viktigere ettersom Sovjetunionen var med på å frigjøre Nord-Norge fra tysk okkupasjon og ville bli den dominerende stormakten i Norges naboskap.

I tillegg kom hensynet til innenrikspolitisk samling om utenrikspolitikken. Kommunistene og venstrefløyen i Arbeiderpartiet kom styrket ut av krigen, og en provestlig og potensielt anti-sovjetisk linje ville skape uønsket strid i en periode da samhold og samarbeid ble sett som overordnede hensyn.

Brobyggingen brister

Brobyggingen kom under press alt fra begynnelsen av 1946. Etter som den internasjonale spenningen steg, viste stormaktene stadig mindre forståelse for stater som ikke ville ta stilling. FN som sikkerhetsorganisasjon ble lammet og kunne ikke garantere norsk sikkerhet.

Fra senvinteren 1947 brøt den norske innenrikspolitiske enigheten om brobyggingen gradvis sammen. Med Marshallplanen forsvant den helt. En rekke internasjonale hendelser bidro til å understreke at grunnlaget for brobyggingen var forvitret: den sovjetiske ensrettingen av Øst-Europa, det kommunistiske kuppet i Tsjekkoslovakia, Sovjetunionens forslag om en militær støtteavtale med Finland, delingen av Tyskland og Berlin-blokaden.

Norge velger Vesten

Regjeringen hadde imidlertid lagt inn en reserveposisjon til brobyggingslinjen. Dersom forutsetningene brast, måtte Norge igjen knytte seg til vestmaktene. Denne prosessen begynte høsten 1947 og skjøt fart våren 1948. Vestmaktene ville gjerne ha med Norge i Atlanterhavspakten, og Sovjetunionen var knapt forbauset over at Norge valgte Vesten.

Problemet var å styre prosessen slik at de innenrikspolitiske kostnader ble lavest mulig. Reserveposisjonen hadde ikke vært offentlig proklamert, da ville ikke brobyggingen ha vært troverdig. Fra sommeren 1948 gjaldt det derfor å finne en minst mulig smertefull overgang. Sveriges nøytralisme og absolutte motstand mot at et skandinavisk forsvarsforbund skulle være tilknyttet vestmaktene, var til hjelp i denne prosessen.

Emneord: Politikk og makt Av Helge Ø. Pharo
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 30. jan. 2024 15:50