Norge deltok ved opprettelsen av NATO i 1949. En av konsekvensene var tettere tilknytning til USA enn tidligere, også på andre områder enn forsvarssamarbeid og sikkerhetspolitikk. USA ble langt mer omtalt i norsk presse etter 1945 enn før, og langt flere nordmenn enn tidligere forholdt seg direkte eller indirekte til USA – som aktør i internasjonal politikk og som produsent av kulturuttrykk.
Foregangsland eller overflatisk samfunn?
Norske oppfatninger av Amerika i årene rundt 1949 var ikke entydige. For noen framstod USA som et foregangsland, som en modernistisk spydspiss, som et eksempel til etterfølgelse. Andre så et materialistisk og overflatisk samfunn der teknologiske nyvinninger var viktigere enn kultur. Amerikanske filmer og bøker var populært blant mange, samtidig som amerikansk kultur i flere miljøer ble oppfattet som mindre verdt enn tradisjonell europeisk høykultur.
Synet på USA som supermakt var delt. Noen oppfattet USA som en potensielt aggressiv stat med imperialistiske ambisjoner. Andre hilste et mer internasjonalt aktivt USA velkommen. Blant mange av disse hersket det imidlertid tvil om hvorvidt USA hadde viljen og evnen til å spille en slik rolle.
I vurderinger av amerikansk innenrikspolitikk var det også motstridende syn: Mange så på USA som et frihetens og mulighetenes land med lange demokratiske tradisjoner. Samtidig var amerikansk kapitalisme, fagbevegelsens stilling og raseskillepolitikken spørsmål som i flere politiske kretser, særlig på venstresiden, bidro til mer kritiske holdninger.
Positive holdninger og skepsis
Mye av forskningen på dette temaet konkluderer med at de positive holdningene til USA satte langt sterkere preg på norsk opinion enn de negative. Dette forklares blant annet med felles verdier (som demokrati) og historiske erfaringer: USAs rolle under andre verdenskrig, inkludert samarbeidet med norske eksilmyndigheter, påvirket norsk opinion i positiv retning. At mange nordmenn hadde en personlig eller familiær tilknytning til USA som et resultat av utvandringen på 1800- og begynnelsen av 1900-tallet, virket i samme retning.
Det har også blitt hevdet at disse positive holdningene bidro til at Norge valgte NATO-medlemskap, og at de preget samarbeidet med USA i og utenfor alliansen. Men heller ikke dette var entydig: Både til høyre og til venstre i norsk politikk fantes mindretallsposisjoner så vel når det gjaldt spørsmålet om NATO-medlemskap som alliansesamarbeidets videre utvikling. Disse holdningene var dels basert på pasifisme, dels på anti-imperialisme og det som har blitt kalt nasjonal konservatisme på høyresiden.
Nøytralisme og kulturell påvirkning
Mer overordnet fantes det i norsk opinion langt ut i 1950-årene en relativt sterk nøytralisme, altså en oppfatning om at Norge ville vært best tjent med å være uavhengig av blokkene. Dette kom blant annet til uttrykk i opinionsundersøkelser gjennomført på vegne av den amerikanske utenrikstjenesten.
Amerikanske diplomater i Norge meldte hjem om at norsk opinion i all hovedsak var USA-vennlig, samtidig som de arbeidet målrettet for å påvirke norske holdninger, inkludert nøytralismen. Blant virkemidlene var en lang rekke kulturelle tiltak, for eksempel akademisk samarbeid, personutveksling og presentasjon av amerikansk kunst og kultur. Strategien bygget på en oppfatning om at positive holdninger til amerikansk kultur og samfunn ville påvirke politiske oppfatninger av USA som allianse- og samarbeidspartner.