Spesialister på vakre ting

I romertida økte etterspørselen etter vakre ting av høy kvalitet. Mange kunst­ferdig utførte gjenstander fant veien fra Romerriket til Skandinavia. Men også her hjemme fantes dyktige og spesialiserte håndverkere. Særlig innenfor finsmedkunsten og keramikkproduksjonen nådde ferdighetene nye høyder.

Kanskje reiste spesialister rundt fra storgård til storgård og laget ting på be­stil­ling. Kanskje hadde de mer velstående familiene sine egne spesialister, som igjen laget smykker og spenner som kunne gis til slektninger og al­lian­se­part­n­ere for å etablere og bekrefte relasjoner.

Finsmeden

I første halvdel av romertida utviklet finsmedkunsten seg i Skandinavia. Sme­d­ene arbeidet med gull, sølv og bronse. Inspirert av romerske forbilder utviklet de egenartete skandinaviske former for smykker, beltespenner og fibler.

De behersket svært avanserte teknikker som filigransarbeid og gra­nu­la­sjons­tek­nikk, og mange av gjenstandene de ut­for­met var fullt på høyde med dagens gullsmedkunst.

Noe av det ypperste gullsmedene kunne frembringe, var små forseggjorte dråpeforma hengesmykker i gull kalt berlokker. Teknikkene de brukte hadde de med stor sannsynlighet lært fra gullsmeder i Romerriket, men ut­form­ing­en av smykkene var særegent skandinavisk.

Berlokker ble først og fremst båret av kvinner fra det øverste laget av sam­fun­net. De fleste berlokkene er funnet i Østfold og Vestfold, men også flere andre steder i Sør-Norge.

Mer vanlig var fibler eller bøylespenner av bronse, en sjelden gang belagt med sølv eller gull. Det fantes mange varianter av fibler og de ble brukt over hele landet. Noen kom antakelig fra verksteder på kontinentet, men de fleste ble laget i Norge. Fiblene ble brukt både av menn og kvinner, ofte til pynt, men også for å holde klærne på plass.

Keramikeren

I romertid (0–400 e.Kr.) fortsatte tradisjonen fra førromersk jernalder (500 f.Kr.–0) med å lage enkle og grove forråds- og kokekar av keramikk. Samtidig begynte noen å lage svært fine kar, sannsynligvis ment for å dekke til gjes­te­bud.

Fra 200 e.Kr. ble det vanlig å legge sett av fine bordkar i graver. Et slikt sett kunne bestå av ett såkalt hankekar, ett kar uten hank, og ett med hank oppe ved randen eller to hanker. Det er også funnet leirkar som er utformet som kopier av romerske glass.

Å lage keramikk krever kunnskap om leire, magring og ikke minst bren­n­ing. Gjorde man det feil, ville karet sprekke. Jo tynnere karveggen skulle være, jo høyere krav stilte det til keramikerens ferdigheter.

Karene ble laget ved hjelp av det vi kaller pølseteknikk, hvor keramikeren for­ma karet ved å rulle ut pølser i leire som så ble lagt oppå hverandre i høyden. Deretter måtte utsiden og innsiden glattes ut, og gjerne poleres, før karet kunne dekoreres med linjer, bånd og sirkelsymboler og iblant ansikter eller små stempler med hjulkors eller fotsåler. Etter tørking ble karet plas­s­ert med bunnen i været inni en ovn og brent.

På de fleste gårdene laget folk antakelig det de trengte av enkle hverdagskar, mens de finere bordservisene ble laget av spesialister. På Augland i Vest-Ag­der har arkeologene funnet et stort anlegg for keramikkproduksjon som kan tyde på masseproduksjon av kar.

Hvem var spesialistene?

Det krevde lang opplæring og mye øvelse å mestre både finsmedkunsten og keramikkhåndverk. Antakelig kom spesialistene fra høyere lag av samfunnet som hadde kontakter, og dermed også tilgang til kunnskap, og ikke minst tid til å øve og prøve.

Det er mulig at finsmeden også var grovsmed som laget økser, kniver og sverd av jern. Begge håndverk krevde mestring av ild, fingerspissfølelse for varme og stor nøyaktighet. Smeden ble gjerne forbundet med magiske egen­ska­p­er og sto kanskje også for kremasjoner i forbindelse med grav­leg­g­ing­er.

Tradisjonelt har gjerne kvinner vært pottemakere, og det er funnet små runde steiner som kan ha vært brukt til å polere ekstra fine leirkar i flere kvinnegraver fra romertid.

Spredningen av keramikktyper og dekortradisjoner kan tyde på at kunn­skap­en iblant fulgte enkeltpersoner over lange avstander. Kanskje var det kvinner som ble giftet bort til gode allianser som tok med seg sine hjem­lige tradisjoner for keramikk til nye områder.

Kanskje var personlige interesser, kontakter og egenskaper viktigere enn kjønn for hvem som spesialiserte seg innenfor et håndverk.