Hvor norsk og tradisjonell er egentlig dugnaden?

En norsk tradisjon?

Dugnad blir ofte sett på som en viktig del av norsk identitet. Ordet forbindes med frivillig arbeid i fellesskap, der mennesker hjelper hverandre og bidrar til noe større enn seg selv. Det kan handle om alt fra vedlikehold av bygninger og rydding av fellesområder til foreldre som samler inn penger til barnas fotballag.

I Norge var dugnad opprinnelig en praktisk nødvendighet, særlig i jordbrukssamfunnet der naboer var avhengige av hverandre. Folk hjalp hverandre med innhøsting og vedlikehold av felles ressurser.

Etter hvert som levekårene endret seg, ble dugnad mindre nødvendig for å klare seg. I dag handler dugnad mer om samarbeid, sosialt ansvar og fellesskap. Samtidig har dugnad blitt et symbol på norsk kultur. Nordmenn tenker til og med på dugnad som noe typisk norsk.

Men dugnadstradisjoner har også fantes, og finnes fortsatt andre steder. Tradisjoner for felles arbeid finnes flere steder i verden – og akkurat som den norske dugnaden, har de endret seg gjennom historien.

Dugnad i Andesfjellene

I Andesfjellene i Peru har urfolk praktisert kollektivt arbeid og gjensidig hjelp helt siden tiden før Inkariket. Denne formen for fellesskapsarbeid kalles minka eller turna og spiller fortsatt en viktig rolle i jordbruket.

Tradisjonen bygger på familiebånd, sosiale relasjoner og tanken om at mennesker har ansvar for å hjelpe hverandre, ikke ulikt hva som var vanlig da Norge var et bonde- og fiskersamfunn.

Arbeid etter bestemte skikker

I San Bartolomé de Tupe har innbyggerne bevart språket jaqaru, som ikke snakkes noe annet sted i Peru. De har også egne kles- og tekstiltradisjoner og dyrker fortsatt andinske planter som poteter, mais, oca, olluco og mashua. Der starter en turna med at eieren av en åker inviterer sine naboer og personer de har nære sosiale bånd til – for å hjelpe til med arbeidet. Hjelpen gis med en forventning om at tjenesten blir gjengjeldt senere, slik det også har blitt praktisert og fortsatt praktiseres blant noen bønder i Norge.

Arbeidet følger også bestemte skikker. I Tupe i Peru tar deltakerne med mat som festes til vertens belte, blomster brukes som pynt, arbeidsdagen markeres med fyrverkeri, og mange gir fortsatt en symbolsk gave til jorden før arbeidet begynner.

Fra arbeidstid til fritid

Selv om turna fortsatt står sterkt, har mye endret seg. Før startet arbeidet gjerne rundt klokken ti om morgenen og var ferdig på ettermiddagen. I dag begynner mange turnas først etter lunsj og varer til etter mørkets frembrudd. Tilsvarende har norsk dugnad flyttet seg fra dagsarbeid i jordbruket til etter arbeidstid, og blitt endel av fritiden.

Både i Norge og i Andesfjellene i Peru har også maten forandret seg. Tradisjonelle kaker har blitt erstattet av kjeks, godteri og brus. Måltidet som tidligere ble spist ute på åkeren, serveres nå ofte etter arbeidet på en restaurant i landsbyen i Andesfjellene, og i Norge: en take-away pizza. 

Å sitte på bakken ved åkeren er byttet ut med bord og stoler.

Også alkoholen viser hvordan tradisjoner endrer seg. I Andesfjellene var tidligere praksis at vertens kone laget chicha de jora, en fermentert maisdrikk som tok flere dager å lage. I dag er den ofte erstattet av chamis, en varm drikk laget av alkohol og lokale urter. Noen ser chamis som en viktig del av fellesskapet og mener den gir styrke til tungt arbeid. Andre mener drikkingen har blitt for omfattende. 

Noe lignende har skjedd i Norge i noen former for dugnad. Selv om det også forekommer at verten serverer alkohol til de som deltar i dagens dugnader, er det mer vanlig at nordmenn bringer med egen alkohol som inntas når dugnadsarbeidet er avsluttet.

Tradisjoner er ikke frosset i tid

Tradisjoner blir ofte fremstilt som noe gammelt og uforanderlig. Men ikke engang blant urfolk, som folket i Tupe, er tradisjonene statiske. Tradisjoner knyttet til urfolk, som språk, klær, kultur og skikker som dugnad, blir nettopp ofte sett på som et vindu inn i hvordan mennesker levde for flere hundre eller tusen år siden.

Men tradisjoner er ikke fastlåste, heller ikke blant urfolk, viser historien. Paradoksalt nok overlever tradisjoner nettopp fordi de endrer seg i takt med tiden.

Turna i landsbyen Tupe er ikke den samme tradisjonen som eksisterte for flere hundre år siden. Nye matvarer har kommet til, gamle skikker har fått nye former, og lokalsamfunnet bestemmer stadig hva som skal videreføres og hva som skal forlates.

Det samme gjelder dugnad i Norge. Fra å være nødvendig arbeid i jordbruket har dugnad blitt en del av moderne aktiviteter, som innsamlinger til barns fritidsaktiviteter og dugnad i barnehager og skole. Travle hverdager gjør at noen betaler seg bort fra dugnadsoppgaver, men fortsatt er mange involvert i dugnader i lokalsamfunn og bygder. Nordmenn vedlikeholder turstier, rydder strender, bygger gapahuker, rydder i forsamlingshus og vedlikeholder fellesområder på hyttefeltet.

Dugnad og turna lever videre, men endrer seg, nettopp fordi de hele tiden formes av menneskene som bruker dem.

Frivillig samhold

Det som imidlertid ikke endrer seg, verken i Norge eller Peru, er kjernen i dugnad - fellesskapet. Enten det er kaffe og kake etter en norsk dugnad eller et måltid etter en turna i Peru, handler tradisjonen fortsatt om mennesker som stiller opp for hverandre. 

Dugnadens ånd er med andre ord langt fra et utelukkende norsk fenomen.