Til langt ut i 1970-årene hadde de fleste norske barnefamiliene tre eller fire barn. I løpet av de neste 20 årene kom gjennombruddet for tobarnsfamilien. Familier med bare to barn hadde tidligere vært et byfenomen; nå ble det vanlig også utover landet.
Enebarna ble flere. I begynnelsen av 1990-årene utgjorde enebarn bortimot 20 prosent av alle barn under 18 år. Det ble altså vanligere å vokse opp uten søsken.
Mindre familier
Også flere skilsmisser og flere fødsler utenfor ekteskap bidro til at barn fikk færre omkring seg hjemme. Sannsynligheten for at et ekteskap endte i skilsmisse, økte fra under 30 prosent i 1980 til godt over 40 prosent i 1990.
Beregninger viste da at hvert tredje barn ville oppleve at foreldrene skilte lag før barnet var 16 år.
I årene etter krigen skjedde om lag 95 prosent av fødslene innenfor ekteskapet; tidlig i 1990-årene gjaldt det 55 prosent. Men siden samboerforhold i betydelig grad erstattet ekteskap, hadde flere nyfødte barn begge foreldrene rundt seg enn disse tallene kunne tyde på.
Flere samboere
I 1970-årene oppfattet de fleste samboerne samlivsformen sin som midlertidig, som et forstadium til ekteskap. Men i 1980-årene ble samboerskap stadig oftere et alternativ til ekteskap. Andelen kvinner i alderen 20 til 44 år som hadde samboer, økte fra 5 prosent i 1977 til 21 prosent i 1992.
En god del samboere giftet seg etter en tid. Men samboerforhold viste seg likevel mindre varige enn ekteskap. Oppløste samboerforhold bidro mer enn brutte ekteskap til at nesten 20 prosent av alle barn omkring 1990 levde sammen med bare én av foreldrene.
Aleneforeldre
Antallet enslige forsørgere steg sterkt. Tallene, og definisjonen på enslige forsørgere, varierte noe. Et anslag som tok hensyn til ulike definisjoner, landet på omkring 100 000 for 1994, mens økningen fra 1984 varierte mellom 30 og 56 prosent, avhengig av definisjonen. De aller fleste enslige forsørgere var kvinner.
Disse tendensene kunne føre til mer innfløkte familiemønstre. Når foreldre skilte lag og fikk nye partnere, fikk barna ofte halvsøsken – og stefar og stemor – å forholde seg til.
Flere uten barn
Antallet hushold uten barn økte sterkt, i likhet med andelen enpersonshushold.
Dette ble forsterket av at det ble flere eldre – og flere enslige i denne aldersgruppen, fordi mennene fortsatt døde før kvinnene.
Men også andre faktorer bidro. Barn hadde anledning til å flytte ut tidligere, og skilsmisser, separasjoner og oppløsning av samboerforhold ble hyppigere. Ved inngangen til 1990-årene besto om lag 60 prosent av alle hushold av én eller to personer.
Dagliglivets mange former
Mellom 1970 og 1990 skjedde det altså et gjennombrudd for nye familieformer. Familien ble mindre, fikk flere ulike former og ble mindre stabil.
Utviklingen gikk i retning av flere små enheter, enheter der medlemmene i dagliglivet kunne forholde seg til færre mennesker enn før.