Fra flukt til asyl

Etterkrigstidens første flyktninger kom til Norge i svært kontrollerte former og gikk rett ut i arbeid, mens asylsøkerne fra 1980-tallet kom på eget initiativ og fikk ikke lov til å ta arbeid.

I siste halvdel av 1900-tallet skjedde det en forandring i måten mennesker på flukt ble omtalt på, både i Norge og i Europa for øvrig. Der en før snakket om «flyktninger», ble det i løpet av 1980-tallet stadig vanligere å bruke ordet «asylsøkere». Samtidig skjedde det store endringer i måten de ble tatt imot på.

Svart-hvitt foto av flokk med barn rundt kvinne med religiøst hodeplagg som leser
Tyske flyktninger på mottaket i Vaterlandskirken i Oslo i 1952. Foto: Valldahl/NTB scanpix

Flyktninger i Norge i etterkrigstiden

Rett etter andre verdenskrig var mange mennesker fordrevet fra hjemlandet i Europa. De søkte tilflukt i europeiske leirer drevet av FN. Reisen videre ble organisert i samarbeid med aktuelle mottakerland, ett av dem var Norge. Norske uttakskommisjoner reiste til flyktningleirene.

Flyktningene ble valgt ut med tanke på at de skulle komme raskt i produktivt arbeid, som «flyktningearbeidere». Noen år senere ble dette endret. Humanitære hensyn ble viktigere. Norge tok imot flyktninger med sykdom eller funksjonshemninger som andre land hadde avslått å ta imot.

Det Norske Flyktningråd ble opprettet i 1953 og fikk det praktiske ansvaret for å ta imot flyktningene. Den første tiden i Norge bodde de fleste flyktningene i leirer. Der fikk de verkstedsopplæring og undervisning i norsk og samfunnskunnskap, og de fikk mat og litt lommepenger.

Flyktninger og den kalde krigen

Under den kalde krigen ble flyktninger fra kommunistiske regimer tatt imot med åpne armer og ble fram mot midten av 1970-tallet raskt tildelt arbeid og bolig.

Også flyktninger fra det høyreorienterte regimet som kuppet makten i Chile i 1973, ble godt mottatt, fordi USAs støtte til dette regimet var svært omstridt.

Svart-hvitt foto av ung mann med notatblokk som snakker med tre konsentrerte unge menn
I 1969 hoppet tre unge polakker av turistskipet «Batory» i Drøbaksundet og søkte om politisk asyl. På bildet blir de intervjuet av en journalist fra NTB. Foto: NTB Scanpix

Innvandringsstopp

Etter at Stortinget vedtok å stanse arbeidsinnvandringen i 1975, ble skillet mellom juridiske kategorier for innvandrere viktigere enn før. For den som hadde muligheten, var det før 1975 fullt lovlig å komme til Norge, finne seg en jobb og slå seg ned. Det vanskelige var å komme seg hit.

svart-hvitt foto av unge menn som sitter i sirkel på bakken og spiller kort; telt med hengende klær i bakgrunnen
Arbeidsinnvandring fra Pakistan til Norge: Unge pakistanske menn med turistvisum fotografert på Ekeberg camping i Oslo i 1971. Foto: Skillestad/NTB scanpix

Ut over 1970-tallet ble det lettere å reise langt, men nå var det ikke lenger lov bare å komme: Årsaken måtte nå godkjennes av norske myndigheter. Politisk asyl, også kalt flyktningstatus, var ett av de viktigste grunnlagene for opphold i Norge som myndighetene fortsatt anerkjente.

En søknad om politisk asyl kunne også innvilges delvis, gjennom det som het «oppholdstillatelse på humanitært grunnlag» eller «av flyktningelignende grunner». Asylsøkeren ble dermed til i skjæringspunktet mellom innvandringsstoppen og globaliseringen.

1980-tallet: flere asylsøkere

I løpet av 1980-tallet økte antallet asylsøkere sterkt. Dette var mennesker som krysset Norges grenser og søkte om politisk asyl her i landet. De kom fra land så forskjellige som Iran, Sri Lanka og Etiopia, land der myndighetene forfulgte deler av sin egen befolkning.

Med innvandringsstoppen i 1975 var det også innført begrensninger i asylsøkeres rett til å arbeide i Norge, og asylsøkerne ble derfor avhengige av offentlig støtte.

Asylsøkere i Norge 1990‒2001

Bilder av mennesker som flyktet «over jernteppet» mellom østblokkland og det kapitalistiske Vesten, tilhørte fortiden etter at Berlinmuren falt i 1989. Men uro og krig i det tidligere Jugoslavia, særlig krigen i Bosnia (1992‒1995), drev på ny hundretusener av mennesker på flukt. Nye transportmuligheter gjorde at mange reiste direkte til Norge og andre land, der de søkte asyl.

For å få mottakerlandene til å ta imot flest mulig av dem som nå var på flukt, innførte UNHCR en mulighet for å gi midlertidig beskyttelse. Tanken var at flyktningene skulle få bo og arbeide bare til situasjonen i hjemlandet var trygg. Midlertidig beskyttelse var også et kompromiss i en stadig mer tilspisset debatt om flyktning- og innvandringspolitikken i flere land.

Samtidig fortsatte krig og undertrykking i land utenfor Europa. Stadig flere mennesker flyktet fra for eksempel Iran, Irak, Afghanistan og Somalia og søkte om asyl her. Det er stor kontrast mellom de få som tidligere kom i svært kontrollerte former og gikk rett ut i arbeid, og disse som nå kom på eget initiativ i tusenvis og ikke fikk lov å ta arbeid. Dermed var det duket for en mistenkeliggjøring av asylsøkere: Var de egentlig «ekte flyktninger»? Og – ble de en byrde for velferdsstaten?

Asylsøkere og krigen mot terror

Med angrepet på World Trade Center og Pentagon og den påfølgende krigen mot terror ble det på nytt to hovedmotstandere i internasjonal politikk: de som var med USA, og de andre. Denne gangen var hovedfienden islamistiske ekstremister.

Når flertallet som søker asyl i Norge og andre europeiske land, nå kommer fra land der islam er den største religionen, har dette medført en ytterligere mistenkeliggjøring. I tillegg til bildet mange har av dem som mulige «falske flyktninger» eller «økonomiske lykkejegere», framstår mange asylsøkere dermed også potensielt som en fare for sikkerheten.

Emneord: Sosiale forhold Av Marie Louise Seeberg
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 5. feb. 2024 15:32