I 1972 leverte den såkalte Romaklubben rapporten Limits to Growth til FN. Den slo fast at om den materielle veksten ikke ble redusert, ville verden stå overfor en alvorlig ressurskrise.
Den svenske plantefysiologen Georg Borgström hadde alt noen år før understreket at jorda hadde begrensede ressurser. Dersom utviklingen fortsatte, ville menneskeheten ikke kunne brødfø en økende befolkning, advarte han.
Nasjonale perspektiver
Både Romaklubben og Borgström framstilte miljøproblemene som globale, og de ble livlig debattert i Norge. Likevel var miljødebatten i 1970-årenes Norge mest nasjonal. Noen perspektiver pekte riktig nok ut over landets grenser, men sprang likevel ut av bekymringer for situasjonen i Norge.
Norske myndigheter var aktivt med i arbeidet for å få regulert regional forurensning. Avfallsdumping i havet fra Storbritannia og kontinentet og langtransport av luftforurensninger truet også norsk miljø. Havstrømmer førte utslipp til norskekysten, og luftforurensninger fra store industriland skapte sur nedbør, fiskedød og skogskader i Sør-Norge.
Globale problemer
Globale perspektiver på miljøproblemene kom for alvor midt i 1980-årene. Atomulykken ved Tsjernobyl i Ukraina i 1986 spredte radioaktive stoffer inn over Skandinavia, Storbritannia og store deler av det europeiske kontinentet. I 1985 ble et «ozonhull» på størrelse med USA oppdaget over Antarktis. Det var forårsaket av utslipp av KFK-gasser fra industriland i nord.
I tillegg avdekket klimaforskningen med større sikkerhet at temperaturen i atmosfæren var i ferd med å stige, særlig på grunn av utslippene av karbondioksid (CO2). Konsekvensene syntes potensielt katastrofale. Igjen kom utslippene mest fra industriland i nord. CO2 spredte seg gjennom øvre luftlag, og oppvarmingen kunne komme hvor som helst på kloden.
Også andre tegn tydet på at miljøproblemene var blitt globale. Utslippene så ut til å overbelaste plantenes evne til å omdanne CO2 og andre uorganiske stoffer til oksygen og næringsstoffer. Jordsmonnet ble mange steder brutt ned. Plante- og dyrearter var i ferd med å bli utryddet.
Brundtlandkommisjonen
I 1983 oppnevnte FN en verdenskommisjon for miljø og utvikling, ledet av Arbeiderpartiets leder, Gro Harlem Brundtland. Kommisjonen leverte sin rapport i 1987. Den fastslo at klodens miljøtilstand var prekær, og at en radikal snuoperasjon var nødvendig.
Diagnosen fikk tilslutning fra viktige politiske ledere i verdenssamfunnet, og kommisjonens norske leder vant stor anerkjennelse.
Men tiltakene kommisjonen anbefalte, ble mer omstridte. Anbefalingen var å satse på «bærekraftig utvikling» – definert som en utvikling som tilfredsstiller dagens behov uten å ødelegge fremtidige generasjoners muligheter for å tilfredsstille sine behov. Kommisjonen mente at de fattige landene trengte økonomisk vekst, og at det måtte skje en omfordeling fra rike til fattige land. De rike måtte endre livsstil og ta hensyn til hva jorda tålte.
En urealistisk oppskrift?
Likevel forutsatte kommisjonen at veksten skulle fortsette, også i i-landene. Den så for seg en fem- til tidobling av verdens industriproduksjon i løpet av 50 år. Organisasjon og teknologi skulle derfor forbedres, slik at ressursene kunne utnyttes bedre og forurensningen reduseres.
Kommisjonen møtte kritikk, også fra internasjonalt kjente økonomer, blant dem den norske nobelprisvinneren Trygve Haavelmo. Disse økonomene hevdet at konvensjonell økonomisk teori overså at et avgjørende epokeskifte var skjedd: fra knapphet på kapital som menneskene hadde skapt, til knapphet på «kapital» skapt av naturen. Man trengte en ny økonomisk teori.
I gamle spor
Den norske oppfølgingen av Brundtlandkommisjonen ble tvetydig. Internasjonalt fikk Norge rykte som en pådriver i klimaspørsmål.
Men oppfølgingen hjemme ble mindre klar. Norge påtok seg å stabilisere utslipp av CO2 på 1989-nivå innen år 2000. Men utslippet fortsatte å øke, også etter år 2000. Miljøpolitiske vurderinger ble i stor grad tilpasset ønsket om økonomisk vekst. Samtidig viste analysene fra FNs klimapanel stadig klarere sammenhengen mellom utslippene av klimagasser og utarmingen av naturressursene.