Et forslag om å forby bruk av hest rettet spesifikt mot "omreisende" ble tatt opp og vedtatt av Stortinget i 1951. "Omreisende" var betegnelsen staten brukte om romanifolket fra 1900-tallet. Forbudet mot hestebruk var diskriminerende fordi det var lov for andre å bruke hest som fremkomstmiddel.
Forbudet var begrunnet med hensyn til dyrene. Sammen med en egen bestemmelse om grensekontroll i fremmedloven (1956) var loven om hestehold et av flere eksempler på at romanifolket ble rammet av statens lover. Forbudet mot at omstreifere kunne holde hester ble opphevet i 1974.
Under kan du se et utdrag fra loven og minner fra to personer som forteller om livene sine og at at forbudet kom.
Kilden
| Tittel: | Hesteforbud for "omstreifere" |
|---|---|
| Datering: | 1950-tallet |
| Opphav: | Stortinget (kilde 1); Glomdalsmuseet (kilde 2 og 3) |
| Hentet fra: | Utstillingen Latjo Drom på Anno Glomdalsmuseet. Mari Møystad samlet inn livsløpshistoriene i forbindelse med utstillingsåpningen i 2004. |
|---|---|
| Rettigheter: | Underlagt opphavsrett. Publisert med tillatelse av Anno Glomdalsmuseet ved Mari Møystad. |
Mer informasjon om kilden
Kilde 1
Lov om dyrevern
§10. nr 14
[...] Det er ulovleg for omstreifarar, når dei flakkar i kring,
å bruka hest eller anna dyr til å frakta folk eller varar med eller å føre med seg laushest. [...]
Kilde 2
Johan forteller:
"Bare noen få måneder etter at loven mot hestehold ble vedtatt, ble vi stanset av lensmannen i Lagerdal. Vi fikk kjøre til neste endestasjon i Kongsberg, så var det slutt. Vi fikk ikke lenger lov til å bruke hest. I stedet for den vakre hesten, måtte vi bruke drakjerre og sykler. Det føltes som et nederlag og en ydmykelse, som om vi ikke lenger var verdt noe!
Bare noen måneder etter at hesten ble tatt fra oss, skaffet vi oss den første bilen, en 28-modell Buick. Jeg kjørte tre turer med en kjørelærer i Tønsberg og så fikk jeg lappen. Dette var i 1951 og jeg var 19 år.
Etter at de tok hesten fra oss ble det ikke orden på noe. Kaffekista, lær-skreppa og det andre vi alltid hadde sirlig dandert i vogna, ble nå bare slengt bak i bilen. Å ta fra oss hesten var det samme som å be dere bønder om å bli fiskere. Det meste av det jeg hadde lært av far min var knyttet til hesten. Det var jo først og fremst hestefolk vi var."
Kilde 3
Silje forteller:
«Jeg ble født i Valdres i 1942, midt under krigen. Vi reiste sommer som vinter. Vi reiste i Gudbrandsdalen, Valdres, Hallingdal og Toten. Senere, da jeg ble større, reiste vi i Telemark.
Da mor fikk meg, stoppet vi i tre dager, så var det bare å fortsette. Jeg satt på ryggen til mamma og hadde det trygt og godt. Vi reiste mest der vi var kjente og hadde faste steder der vi overnattet. Om vinteren måtte vi ligge inne. Det var ikke så lett å komme inn til folk, hvis vi reiste på fremmede plasser.
Når vi lå inne hos folk, så gjorde vi til seng på kjøkkengulvet. Vi passet på at vi alltid var oppe tidlig på morgenen før sjølfolket stod opp, slik at vi ikke lå på gulvet og stengte vei. Det var å stå tidlig opp, riste sengeklærne og komme seg av gårde. Husker at mor alltid vekket oss med en melkeblanding med kaffe. Det var frokosten, så kunne klokka bli tolv og ett før vi hvilte og fikk oss noe mer mat.
Om vinteren måtte vi spørre folk om å komme inn til dem for å få koke maten vår. Så var det å gå videre fra hus til hus og handle, før det ble sent og vi igjen måtte finne oss en plass for natta.
Vi hadde vanligvis topptelt og noen ganger hustelt. Primusen hadde vi med sommer som vinter. Vi brukte dyner og sengeklær, aldri soveposer. Til å oppbevare maten hadde vi en kaffekiste. Sengeklær og vognklær fraktet vi i lærskreppa. Vi brukte mye drakjerre.
Da jeg var lita jente hadde vi hest, men jeg var ikke gamle jenta da hesten ble tatt fra oss.»
(Silje, født 1942)