Nei til homofilt ekteskap – ja til samliv

Kilden

Mer informasjon om kilden

Nei til homofile ekteskap – ja til samliv

Diskusjonen om ekteskap mellom homofile er igang på ny. Denne gang på initiativ av homofile selv, sørgelig nok – Thor Gundersen/Arne Sedvartsen (DB 28.7 og 9.8) – som krever vigsel og alle de «goder» ekteskapet lokker med. De får støtte for sitt krav av Arne Bernaas, DB 21.8 – hvis argumentasjon for ekteskap for homofile og mot DNF -48’s [Det norske forbundet av 1948] standpunkt er slik at man kniper seg i armen og lurer på om fornuften virkelig er gått av sporet!

Gundersen/Sedvartsen – og Arne Bernaas – har fire grunner til å ville gifte seg/støtte ekteskapet. For det første: Å kunne vise til en livspartner gir et mer høyverdig kvalitetsstempel enn status enslig. For det andre: Ekteskap er den eneste samlivsform som legaliserer seksualiteten mellom to mennesker. For det tredje: Ekteskap betyr økonomisk premiering. Gundersen/Sedvartsen forlanger økonomisk likestilling med gifte uten barn: rabattordninger, mindre skatt og trygd osv., uten hensyntagen til den diskriminering av andre mennesker de dermed gir sin støtte til. For det fjerde – og i dette tilfelle den viktigste årsak: Ekteskapets rettsvirkninger for øvrig: Adgang til å sitte i uskiftet bo, pensjon etter avdøde, arverett. Ikke som nå, meget ufordelaktig beskatning som følge av bestemmelsene om ikke-slektskap i Lov om testament.

Til Gundersen/Sedvartsen tro på at de vil få støtte i kravet om ekteskap fra f.eks. nordiske homofile organisasjoner er å si: Samtlige nordiske såvel som den hollandske, engelske, franske, italienske m.fl. homofile organisasjoner har inntatt nøyaktig det samme standpunkt som DNF -48 – et standpunkt som i 1973 ble formulert slik:

1. Enkeltmenneskets verdi er ikke avhengig av evnen, viljen eller muligheten til samliv med et annet menneske. 2) DNF -48 kan ikke godta noen form for diskriminering av enslige, økonomisk eller menneskelig. Forbundet vil støtte enhver politikk som har som målsetting å fjerne denne diskriminering overalt hvor den gjør seg gjeldende. DNF -48 vil samtidig arbeide for en sikring av andre samlivsformer enn det tradisjonelle ekteskap.

Den eneste forskjellen mellom DNF -48 og andre homofile organisasjoner i denne saken, er at vi var flere år tidligere ute med vedtaket. DNF -48 og Arne Bernaas har helt forskjellig oppfatning av forpliktelser når det gjelder resolusjoner. Bernaas mener ledelsen i Forbundet kan gå på tvers av et resolusjonsvedtak – noe som i seg selv gir en noe å tenke på, begrunnelsen for å gjøre det skal jeg la ligge, den er nærmest komisk.

Homofile bør avvise en samlivsform bygd på et mønster som forutsetter kjønnsroller og diskriminering av enslige. Et krav om ekteskap for homofile er intet mindre enn en godkjenning av prinsippet om at samliv i seg selv fortjener økonomiske fordeler, slik som tilfellet er med ektepar uten barn. Dette må skarpt avvises. Utgangspunktet må være to økonomisk selvstendige individer og ikke prinsippet «Enhver forsørgerbyrde er ufrivillig og altså påkrevd.» I mange tilfelle er det tale om forsørgerlyst – noe det er meningsløst skal subsidieres av enslige.

Av Gundersen/Sedvartsen/Bernass’ argumentasjoner for homofile ekteskap går det tydelig fram at dette i så tilfelle endelig ville gi homofile andres og egen respekt og samtidig de økonomiske goder samfunnet frister alle skikkelige mennesker med. De røper med dette at hvis det å være den ene halvparten i et ekteskap er å være respektabel heterofil, ja, da er det også det eneste respektable for homofile.

Kirkelig vielse bør ikke automatisk få alminnelig rettsvirkning. Kirken skal velsigne samlivet mellom to mennesker – ikke blande seg i den juridiske siden av saken. Denne sammenblanding av jus og moral ser vi et godt eksempel på i behandlingen av kvinne/mann som lever sammen uten å være gift. Fordi de ikke har gått inn i den «moralske riktige» samlivsform, straffes de økonomiske i forhold til dem som lever i ekteskap. Økonomisk diskriminering er i dette tilfellet riset bak speilet.

Forskjellen i behandlingen av de forskjellige samlivsformer er enten religiøst, moralsk eller seksuelt begrunnet. I en rekke forhold er det «skatt» på seksualdriften, mens andre er fritatt for forskjellige avgifter – alt avhengig av den måten man innretter seksuallivet sitt på! I stedet for vår nåværende ekteskapslov, som Gündersen, Sedvartsen og Bernaas mener homofile bør kreve å komme inn under, bør vi arbeide fram mot en form for samlivslovgivning som gir alle like muligheter, uansett hvilken form for samliv man velger. Jeg begrunner dette utfra det selvsagte at et hvert menneske har rett til å velge sin egen livsform – men bør oppmuntres til å ikke velge nettopp den som diskriminerer andre. Man bør arbeide henimot en lovgivning som er nøytral i forhold til den måten befolkningen velger å leve på, ikke henge seg på diskriminerende ordninger fordi disse på kort sikt gir en selv store fordeler. Gundersen/Sedvartsen/Bernaas tar for gitt at alt godt kommer fra «de andre», likhet synes faktisk å være helt uavhengig av innhold og konsekvenser. Dette er deprimerende!

Samliv må ta utgangspunkt i prinsippet om at det ikke er følelsene, men de praktiske avtaler mellom to eller mange som skal reguleres juridisk. Kvinne og mann med barn, eller annen rimelig forsørgerplikt, vil naturlig nok måtte inngå annerledes og mer omfattende avtaler enn kvinne og mann uten forsørgerplikt og andre enslige. Hvorfor, i hvilket omfang og hva slags rettsvirkninger som er nødvendige, er noen av de spørsmål som trenger fordomsfri vurdering.

Vi har i dag en styrende- ikke en rammedannende familiepolitikk. Familiepolitikken er nok blitt uthult under veis i takt med at det moralske knipetak om lovgivningen er blitt svakere med tiden, men fortsatt styres befolkningen inn i ekteskapsinstitusjonen ved hjelp av de fordeler og den sikkerhet som regulerende ordninger og særlovgivning knytter til det tradisjonelle ekteskap. Gjennom Ekteskapsloven og særlovgivning av forskjellig slag, får man størst økonomisk trygghet ved å være gift – og som Gundersen/Sedvartsen ganske riktig understreker: økonomiske fordeler. Ettersom frisinnet fortsatt har dårlige vilkår, og det meste dreier seg om kroner og øre, vil vi neppe kunne vente at Ekteskapsutvalget av 1974 vil legge fram forslag til ny ekteskapslov som baserer seg på hva befolkningen finner rimelig og slik de faktisk lever – men ut fra «moral» og hva som gir flest penger i statskassen.

Det må ikke være noen form for likhet, hverken økonomisk eller sosial, som er avhengig av den livsform vi velger. Dette burde være den kamp Gundersen/Sedvartsen og Bernaas engasjerte seg i – og ikke i en kamp for at samlevende homofile skal få det stadig bedre. At samfunnet i ren og skjær gavmildhet skal gi dem de goder alle veltilpassede skikkelige mennesker mottar: kirkens velsignelse, familieleilighet, mindre skatt, ektefelle-moderasjon og rett til pensjon etter avdøde. La oss i framtiden bli spart for en type første- og andreklasses mennesker: Gifte homofile og de som velger å leve alene – eller simpelthen ikke har noe valg, men er nødt til det!