Forandringer i straffeloven om homoseksualitet

Kilden

Mer informasjon om kilden

Forandringer i Straffelovens §§ 213 og 379 om homoseksualitet

Jeg ble 6 februar 1952 oppnevnt av Justisdepartementet til å tiltre Straffelovrådet ved behandlingen av denne sak. I et P. M. [promemoria, dvs. skrift "for hukommelsen"] som finnes inntatt i Straffelovrådets innstilling, ga jeg en kortfattet redegjørelse for de psykiatriske sider av problemet slik det den gang fortonet seg for meg. Mitt syn fremgår videre av at jeg, bortsett fra en enkelt mindre vesentlig dissens, var helt enig i Rådets innstilling. Det tidsrum på 19 år som siden har passert, er imidlertid langt nok til at det kan være grunn til en revisjon av tidligere standpunkter.

Når det gjelder hyppigheten av homoseksualitet, er det fremdeles mangel på pålitelige data. Det tall Kinsey [Alfred Kinsey, amerikansk biolog og sexolog] ga, nemlig 4 prosent varig og ubetinget homoseksuelle, regnes for å være noe for høyt, og et tall omkring 2 prosent er mer sannsynlig. De mer vaklende, biseksuelle typer er rimeligvis atskillig hyppigere, og tall på 3,4 prosent er oppgitt for dem. I tillegg til dette kommer så atskillige som leilighetsvis kommer bort i homoseksuell aktivitet, mer tilfeldig eller situasjonsbestemt (f. eks. i fengsel) eller av nysgjerrighet. For kjernegruppen av egentlig og varig homoseksuelle gjelder det at de tidlig blir klar over sin tilstand, og at denne form for seksuell aktivitet faktisk begynner i lavere alder enn den heteroseksuelle. Likevel ble det oppgitt at om lag 10 prosent av dem ikke blir klar over sin egen homoseksualitet før etter at de er 20 år gamle.

Når det gjelder årsaksforholdene hersker det fremdeles stor uvisshet. Sikkert er det at teorien om en organisk-biologisk etiologi (abnormiteter i hormoner, kjønnskjertler eller arveanlegg) har tapt terreng ytterligere. Man kan altså regne med at de homoseksuelle er legemlig normalt utrustet. Likevel kan biologiske faktorer meget vel tenkes å gripe inn ved siden av og i tillegg til de årsaker som ligger i personlig livserfaring og sosiale forhold.

De stadig gjentatte krav om full likestilling mellom den homofile seksualitet og den heterofile reiser spørsmål om de homoseksuelles personlige og sosiale tilpasning. Heller ikke her har noen full avklaring funnet sted, og meningene er delte. Kliniske erfaringer tyder bestemt på at tilpasningen byr på store problemer. I det homoseksuelle miljø, som gjerne utvikler seg i større byer, er en rastløs jakt etter opplevelser og nye partnere mer karakteristisk enn varige forbindelser. I de få mer varige forhold som etableres, er sjansene for et lykkelig samliv små, og det er betydelig fare for konflikter og for reduksjon av den seksuelle aktivitet og den emosjonelle varme.

Teorien om at homoseksualitet som regel grunnlegges i barndommen eller i pubertetsalderen, må fremdeles sies å være holdbar. Risikoen ved homoseksuell påvirkning når det gjelder gutter i alderen 16–18–21 kan ikke sies å være hverken godtgjort eller motbevist. Det resonnement må derfor fremdeles ha gyldighet at sannsynligheten for en skadelig påvirkning er såvidt stor at man ikke har lov til å overse den. At spiren til den senere seksualitet meget ofte kan påvises alt i barnealderen, synes å være sikkert nok. Men faste homoseksuelle mønstre antas ikke å feste seg før i ungdomsårene, og en aldersgrense for den ubetingede rettsbeskyttelse på 16 år, må derfor fortone seg som avgjort for lav, mens 18 år ikke på noen måte er for høyt. Den tidlige heteroseksuelle modning som synes å være iakttatt i den senere tid, gjør ingen forandring i dette resonnement. Snarest ser det ut som om variabiliteten fra individ til individ er større enn en tidligere regnet med, og dette gir støtte for etableringen av en relativ beskyttelse også over 18-års-grensen dersom særlige forhold er til stede.

I behandlingen av homoseksualitet er det muligens en tendens til større aktivitet og optimisme, noe som henger sammen med at teorien om den konstitusjonelle, legemlige bakgrunn har tapt terreng. Denne større aktivitet er jo også en pekepinn om at homoseksualitet vanligvis regnes for en avvikende tilstand som en bør sette noe inn på å korrigere. Den nevnte optimisme er relativ, idet det gjerne angis 30 til 45 prosent gode resultater ved langvarig psykoterapi over mange måneder, og da under forutsetning av at pasienten selv er motivert for en forandring. I det homoseksuelle miljø er en slik innstilling gjennomgående sjelden. Tvert imot må en (som tidligere) regne med at det i denne avvikergruppe hersker et bevisst eller ubevisst ønske om at gruppen skal øke i antall.

Siden denne sak forrige gang var aktuell, er nye ungdomsproblemer dukket opp, spesielt i forbindelse med narkotikamisbruk. Det er grunn til å merke seg at misbruken, ikke minst av hasj, synes å ha et tydelig maksimum nettopp i den aldersgruppe mellom 16 og 18 år som det er mest aktuelt å beskytte mot homoseksuell provokasjon. Meget kan tyde på at vi her har med to risikomomenter å gjøre som har en viss affinitet til hverandre og som derfor kan forekomme i samme miljø.

Som det vil fremgå av ovenstående, har jeg ikke kunne finne at det psykiatriske syn på homoseksualiteten har forandret seg siden 1953 på noen måte som kan influere på innstillingen fra Straffelovrådet eller på mitt P. M. inntatt i innstillingen. Jeg er derfor fremdeles enig i de forslag til lovforandringer som innstillingen konkluderer med. [Innstillingens konklusjon var å fjerne straff for homoseksualitet.]