Njåls saga

Kildeintroduksjon

Vennskap, konflikt og konfliktløsning.

Njåls saga er en islendingesaga. Islendingesagaene har en historisk kjerne, men karakterene, deres egenskaper, handlingen og dialogen er oppdiktet. Handlingen er lagt til Island mellom 930-1020, altså omkring tiden da Island ble kristnet. 

Det er mange karakterer i Njåls saga, men de mest sentrale er vennene Gunnar og Njål. 

Under kan du lese to lengre utdrag fra starten av Njåls saga. Utdragene handler om konflikt og konfliktløsning. Først møter du karakterene Gunnar og Njål. De går sammen for å hjelpe en slektning av Gunnar som heter Unn. Deretter reiser Gunnar over havet og besøker de mektigste menn i Danmark og Norge. Han vender så hjem til Island og deltar på det årlige Alltinget.

Bilde av manuskriptet Reykjabók fra 1300-tallet
Manuskriptet Reykjabók fra 1300-tallet inneholder den eldste og mest komplette versjonen av Njåls saga. Kildeutdragene under er oversettelser som bygger på teksten i denne boken. Foto: Arnamagnæanske Samling, København universitet.

Kilden

Tittel: Njåls saga
Datering: ca. 1280
Opphav: Ukjent forfatter
Hentet fra: Njåls saga, oversatt av Jon Gunnar Jørgensen, Thorleif Dahls kulturbibliotek, Aschehoug 2018, kapittel 19-32 (utdrag)
Rettigheter: Kilden er underlagt opphavsrett og publisert med tillatelse fra Jon Gunnar Jørgensen og Aschehoug forlag. 

Mer informasjon om kilden

Njåls saga

19. kapittel

En mann het Gunnar. Han var i slekt med Unn. Moren hans het Rannveig og var datter av Sigfus, sønn av Sigvat raude som ble drept ved Sandholaferja. Gunnars far het Håmund og var sønn av Gunnar Baugsson. Gunnarsholt har navn etter ham. Mor til Håmund het Ravnhild. Hun var datter av Storolv Høingsson. Storolv var bror av Ravn lovsigemann. Storolvs sønn var Orm den sterke.

Gunnar Håmundsson bodde på Lidarende i Fljotslid. Han kunne hogge eller stikke med den ene eller andre hånden som han ville, og han hogg så kjapt med sverdet at det så ut som om det var tre sverd i luften. Han var den beste bueskytter og traff alltid det han siktet på. Han kunne hoppe mer enn sin egen høyde i fulle stridsklær og ikke kortere baklengs enn fremover. Han svømte som en sel, og det fantes ikke en lek noen kunne måle seg med ham i, og det blir sagt at hans likemann ikke fantes. Han var flott å se på, lyslett, med rett nese som bøyde seg litt opp ytterst, blåøyd og kvassøyd og med rødlige kinn, stort hår som falt vakkert og hadde fin farge. Han var behersket, førte seg på beste vis og var alltid viljesterk, gavmild og trofast, men valgte sine venner med omhu. Han var rik på gods. Broren hans het Kolskjegg. Han var stor og sterk, en bra kar og alltid til å stole på. En annen bror het Hjort, han var kar og alltid til å stole på. En annen bror het Hjort, han var ennå et barn. Orm skognev var Gunnars bror, født utenfor ekteskap, men han er ikke med i denne sagaen. En søster av Gunnar het Arngunn. Hun var gift med Roar Tungagòde, sønn av Une den uborne, sønn av Gardar, som oppdaget Island. En sønn av Arngunn var Håmund den halte som bodde på Håmundsstad.

20. kapittel

En mann het Njål. Han var sønn av Torgeir gollne Torolvsson. Njåls mor het Åsgjerd og var datter av hersen [høvdingen] År den tause. Hun hadde kommet ut hit til Island og tatt land på østsiden av Markarfljot, mellom Oldustein og Seljalandsmule. Sønnen hennes var Holte-Tore, far til Torleiv karl som Skogverjene slekter fra og til Torgrim den store og Skorargeir.

Njål bodde på Bergtorskvål i Landøyer. Han hadde også en gård ved Torolvsfell. Njål var rik på gods og så godt ut. Det vokste ikke skjegg på ham. Han var så lovkyndig at ingen kunne måle seg med ham. Han var klok og klarsynt, godhjertet og en god rådgiver, og det gikk alltid bra for dem som fulgte hans råd. Han var stillfarende og pålitelig. Han løste vanskeligheter for alle som oppsøkte ham. Kona hans var Bergtora Skarphedinsdatter. Hun var driftig og dyktig, pålitelig og ganske hardsinnet. De hadde seks barn – tre døtre og tre sønner – og de er alle med i denne sagaen.

21. kapittel

Nå skal vi fortsette fortellingen om Unn [Mårsdatter. Hun arvet mye og var rik, men har sløst bort verdiene sine]. Da hun hadde brukt opp alt hun eide av løsøre [innbo], la hun veien til Lidarende, og Gunnar tok godt imot slektningen sin. Hun ble der om natten. Dagen etter satt de ute og snakket sammen. Da fortalte hun omsider hvor vanskelig stilt hun var.

«Det var ille», sa han.
«Kan du finne en utvei for meg?» sa hun.
Han svarte: «Ta så mye du trenger av det godset jeg har ute på lån.»
«Jeg vil ikke bruke opp pengene dine», sa hun.
«Hva ønsker du da?» spør han.
«Jeg vil at du innkrever mitt gods fra Rut», sier hun. [Rut er en mann. Unns "gods fra Rut" er medgiften som ble gitt da de giftet seg. Rut og Unn skilte seg etter kort tid fordi de ikke kunne ligge sammen.]
«Jeg er redd det blir vanskelig», sa han, «når faren din ikke lyktes, for han var svært lovkyndig», sa han, «mens jeg ikke kan mye om lover.»

Hun svarte: «Rut tilegnet seg godset mer med makt enn med loven. Far var gammel, og folk mente det var best at de ikke kjempet om det. Og den finnes ikke blant mine frender [mannlige slektninger] som kan ta opp denne saken om ikke du har kraft til det.»

«Jeg mangler ikke mot», sa han, «til å kreve dette godset, men jeg vet ikke hvordan jeg skal gripe saken an.»

Hun svarte: «Dra til Njål på Bergtorskvål. Han kan gi deg de beste råd, og han er din gode venn.»

«Jeg venter at han gir meg like gode råd som han gir alle andre», sier han. Og møtet deres endte med at Gunnar tok saken, dessuten gav han henne det hun trengte til gårdsdriften. Så dro hun hjem.

Gunnar red nå for å møte Njål. Han tok godt imot ham, og de gikk for å snakke sammen.

Gunnar sa: «Jeg har kommet for å søke gode råd hos deg.»

Njål svarte: «Jeg har mange venner som jeg gjerne hjelper, men deg vil jeg ta meg særlig av.»

Gunnar sa: «Du skal vite at jeg har påtatt meg å kreve inn det Rut skylder Unn.»

«Det er en vanskelig oppgave», sa Njål, «og det er usikkert hvordan det vil gå. Men jeg vil gi det råd jeg har størst tro på, og det vil duge om du følger det til punkt og prikke, men ellers står det om livet ditt.»

«Jeg skal følge det til punkt og prikke», sa Gunnar. Da tidde Njål en stund og sa: «Jeg har tenkt over saken og dette kan gå.»

22. kapittel

"Du skal ri hjemmefra med to mann. Ta på deg en kappe med hette ytterst og under skal du ha en stripet vadmelskjortel [billig tøy]. Innenfor skal du ha dine gode klær og en stridsøks i hånden. Dere skal ha to hester hver, en fet og en mager. Du skal også ta med deg noe jernskrammel hjemmefra. Dere skal ri av sted alt i morgen tidlig, og når dere kommer over på vestsiden av Hvitå, skal du la hetten falle godt ned over ansiktet. Da vil folk spørre hvem han er, den store mannen. Følgesmennene dine skal da si at det er Hedin kremmer den store fra Øyafjord, og at han handler med jernvarer. Han er en hissig og pratsom kar som tror han vet best selv. Han bryter ofte avtaler om kjøp og flyr på folk som ikke danser etter hans pipe. Du skal ri vest til Borgarfjord og by frem jernvarene over alt. Da vil ryktet gå om at Kremmer-Hedin er umulig å ha med å gjøre, og at det er så sant som det er sagt. Du skal ri til Nordådal og videre til Rutafjord og helt til Laksådal, til du kommer til Hoskuldsstad. Der skal du overnatte og sitte ute ved døren og henge med hodet. Hoskuld vil be folk holde seg unna Kremmer-Hedin og si at han er mannevond. Så skal du dra din vei neste morgen og komme til gården som ligger nærmest Rutsstad. Der skal du falby [by fram for salg] varene og vise frem det dårligste du har, og prøve å skjule bristene. Bonden vil undersøke det og finne feilene. Du skal rive det fra ham og skjelle ham ut. Han vil si at han ikke hadde ventet noe godt av deg "siden du er fæl mot alle." Da skal du fly på ham, selv om det er uvant for deg, men du skal likevel styre kreftene dine så de ikke skjønner hvem du er. Da vil det bli sendt bud til Rutsstad for å be Rut om hjelp til å skille dere. Han vil straks komme og be deg bli med seg, og det skal du ta imot. Du skal hilse Rut. Han vil svare godt. Du vil bli plassert på tverrbenken overfor Ruts høysete. Han vil spørre om du er fra Nordlandet. Du skal si du er øyfjording. Han vil spørre om det er mange bra folk der. "De er slu så det holder", skal du si. "Er du kjent i Røykjardal?" vil han si. "Jeg er kjent over hele Island", skal du si. "Er det noen sterke kjemper i Røykjardal?" vil han si. "Der er det tyver og det verste pakk", skal du si. Dette vil Rut ha moro av og le. Dere vil snakke om folk i Østfjord-fjerdingen, og du skal komme med noen anklager. Så vil dere komme inn på Rangåvollene. Da skal du si at der er det ikke lett å finne bra folk etter at Mår gigja døde. Så skal du kvede et vers som Rut synes er morsomt, for jeg vet at du er skald. Rut vil spørre hva du synes var så enestående med Mår. Da skal du svare at han var så klok og så dyktig til å føre saker at det aldri kom en skramme på hans verdighet som høvding. "Har du hørt hvordan det gikk i vårt mellomværende", vil han spørre. "Jeg har hørt", skal du si, "at han tok fra deg kona di uten at du hindret det." Da vil Rut si: "Synes du ikke han fikk en skramme av å reise sak uten å få godset?" "Det kan jeg gjerne svare deg på", skal du si, "du utfordret ham til holmgang, men han var gammel, og vennene hans rådet ham til ikke å slåss mot deg, og da trakk han saken." "Visst gjorde jeg det", vil Rut si, "og folk var dumme nok til å tro at det var etter loven, men han kunne ha tatt saken opp igjen på et annet ting om han hadde hatt ork til det." "Det vet jeg", skal du si, "men du må likevel gjerne si meg hvordan saken skal fremmes." Rut vil spørre hilsen sak du har i tankene. 

Til det skal du si "det er det samme for meg hvordan man fremmer krav om godset til Unn". "Det skal stevnes [innkalle en til å møte for retten] slik at jeg hører det eller hjemme der jeg bor", vil Rut si. "Du får stevne, da" skal du si, "så skal jeg gjenta det." Da vil Rut stevne, og du skal følge nøye med på hvilke ord han bruker. Da vil Rut si at du skal stevne. Så skal du stevne, men helt feil, så ikk emer enn annet hvert ord er riktig. Da vil Rut le og ikke fatte mistanke, men si at der var det ikke mye som stemte. Du skal skylde på følgesmennene dine og si at de har forstyrret deg. Så skal du be Rut om å si det riktig først, og så be om lov til å gjenta det. Han vil la deg gjøre det og så stevne saken selv. Du skal straks gjenta stevningen, og denne gang riktig. Så skal du spørre Rut om det var riktig stevnet. Han vil svare at stevningen ikke ville kunne avvises. Da skal du si så høyt at følgesvennene dine hører: "Jeg stevner i saken til Unn Mårsdatter som jeg har påtatt meg." "Og når folk har sovnet, skal dere ta bislene deres og ridetøyet, være stille, gå ut og ta med sadlene dere ut i hage til de fete hestene. Ri så avsted på dem, men la de andre bli igjen. Dere skal ri opp fra behagene og være der i tre netter. Omtrent så lenge vil det bli lett etter dere. Så skal du ri sørover og hjem, ri alltid om natten, og hold deg i ro om dagen. Så rir vi til tings i sommer og støtter deg i saken."

Gunnar takket ham og red først hjem. 

23. kapittel

To netter senere red Gunnar hjemmefra med to mann. De red til de kom til Blåskogheia. Da red folk mot dem og spurte hvem han var, den store mannen som en knapt kunne se ansiktet på. En av følgesvennene sa at det var Kremmer-Hedin. "Da kom det vel ingen verre bak", sa de, "om en slik en red foran." Hedin [Gunnar i forkledning] lot som han ville fly på dem, men de fortsatte likevel hver sin vei. Gunnar gjorde i ett og alt som planlagt og var på Hoskuldsstad om natten og dro derfra ned gjennom dalen og kom til gården nærmest Rutsstad. Der bød han fram jernvarene og solgte tre ting. Bonden fant feil på varene og kalte det svindel. Hedin fløy straks på ham. Rut ble varslet og sendte bud på Hedin. Han dro straks for å møte Rut og ble tatt godt imot. Rut gav han plass rett overfor seg. Samtalen forløp helt som Njål hadde tenkt seg. Og da de kom inn på Rangåvollene og Rut fikk høre om folk der, kvad Hedin denne strofen: 

Smått med storfolk ser du,
sier folk i stillhet
i disse dager ofte,
der på Rangåvollene.
Fjernt fra Islands fjorder
flyr ord om medgiftstriden.
Ivrig yppet Gigja,
ung var høvdingsønnen.

Da sa Rut: "Du er en bra skald, Hedin, men har du hørt hvordan det gikk i mellomværendet mellom meg og Mår?" Hedin kvad da en strofe til: 

Det ord har nådd mitt øre
at av din gård tok mannen
med list og kalde knep
kvinnen myk og fager.
Folk gav ham gode råd:
Gå ikke i kamp mot Rut.
Selv han ofte sloss 
og sverdet farget rødt.

Da forklarte Rut ham hvordan saken skulle tas opp. Han stevnet, og Hedin gjentok, men stevnet feil. Da smilte Rut og fattet ingen mistanke. Så bad han Rut stevne én gang til, og det gjorde han. Hedin stevnet igjen og denne gang riktig, så vitnet han for sine følgesvenner at han hadde påtatt seg saken til Unn Mårsdatter og stevnet. Han gikk til sengs som de andre den kvelden, men da Rut hadde sovnet, tok de klærne sine og våpnene og gikk ut til hestene og red over elven og videre over mot Hjardarholt, helt til munningen av dalen. De holdt seg så i fjellene mot Haukadal, der inn kunne finne dem hvis de ikke red rett på dem. 

Hoskuld våknet tidlig denne natten på Hoskuldsstad og vekket alt husfolket. "Jeg vil fortelle dere drømmen min", sa han. "Jeg syntes jeg så en svær bjørn gå ut av huset; jeg var sikker på at det ikke fantes maken til dette dyret, og etter den fulgte to bjørnunger, og de ville dyret vel. Den gikk mot Rutsstad og gikk inn i huset der. Så våknet jeg. Nå vil jeg spørre om dere la merke til noe ved den store mannen."

En mann svarte ham: "Det så jeg, at frem fra ermet stakk et gullprydet bånd og et rødt klede, og på den høyre armen hadde han en gullring."

Hoskuld sa: "Dette er fylgjen [en varslende ånd] til ingen annen enn Gunnar på Lidarende. Nå tror jeg også at jeg forstår sammenhengen. La oss ri til Rutsstad." Det gjorde de. Rut lå i sengekammeret og spurte hvem som hadde kommet. Hoskuld sa det var han og spurte hvilke gjester som var der. Han sa: "Kremmer-Hedin er her."

Hoskuld sa: "Han er nok bredere over ryggen. Det var nok heller Gunnar på Lidarende, tenker jeg."

"Da har én vært sleipere enn andre her", sa Rut. 

"Hva har hendt?" sa Hoskuld.

"Jeg fortalte ham hvordan saken til Unn skulle fremmes, og så stevnet jeg meg selv, og han gjentok stevningen. Han kan nå ha innledet saken og gjort det riktig."

"Her har det vært stor forskjell på forstanden", sa Hoskuld, "og dette har nok ikke Gunnar klekket ut alene. Njål har nok gitt ham råd, for hans make finnes ikke når det gjelder forstand." Nå lette de etter Hedin, men han var forsvunnet. Så samlet de folk og lette etter dem i tre dager uten å finne dem.

24. kapittel

Gunnar red til Alltinget. Rut og Hoskuld red også til tings og fikk mange med seg. Gunnar tok saken opp på tinget. Han oppfordret naboene til å vitne i saken, og Rut og flokken hans hadde tenkt å gå til angrep, men våget ikke. Så gikk Gunnar til Breidfjordingsdommen og bad Rut lytte til edsavleggelsen sin, saksfremstillingen og hele bevisførselen. Så avla han eden og la frem saken. Så førte han frem stevnevitnene. Njål var ikke til stede ved retten. Nå førte Gunnar saken og åpnet for forsvar. Rut nevnte vitner og sa at saken var forspilt, for Gunnar hadde glemt de tre vitnemålene som skulle avlegges i rettergangen. Det ene skulle vært avlagt ved sengestokken, det andre foran hoveddøren og det tredje ved Lovberget. 

Njål var nå kommet til retten og sa han kunne redde saken og rettergangen dersom de ville drive den videre. 

"Det vil jeg ikke", sa Gunnar. "Jeg skal by Rut det samme som han bød Mår [Unns far], frenden min. Og står dere brødre, Rut og Hoskuld, så nær at dere kan høre hva jeg sier?"

"Vi hører", sa Rut. "Hva vil du si?"

Gunnar sa: "Alle som er her og hører skal være vitner på at jeg utfordrer deg, Rut, til holmgang [tvekamp], og vi skal slåss i dag på holmen her i Øksarå. Men hvis du ikke vil slåss mot meg, skal du betale ut alt godset i dag." Så kvad Gunnar en strofe.

Hør, jeg byr deg holmgang
her på tinget i dag.
Kamp jeg krever med diktet.
Kriger, det har jeg grunn til.
De mange menn som hører 
mine ord skal vitne.
Utrede skal du ellers
edel kvinnes gods.

Så gikk Gunnar fra retten med hele flokken sin. Også Hoskuld og Rut trakk seg tilbake, og deretter ble det verken ført søksmål eller forsvar i saken. 

Rut sa da han komm inn i boden; "Det har aldri før hendt at noen har utfordret meg til holmgang og jeg har unnslått meg."

"Du har kanskje tenkt å slåss", sa Hoskuld, "men det skal ikke skje hvis jeg får rå, for du vil ikke stå deg bedre mot Gunnar enn Mår ville stått seg mot deg, så vi skal heller sammen betale ut godset til Gunnar." Siden spurte brødrene bønder hva de ville bidra med. De sa alle at de ville bidra med det Rut måtte ønske. "La oss da gå", sa Hoskuld, "til Gunnars bod og legge frem godset." Dette ble fortalt Gunnar. Han kom ut i bod-døren. Hoskuld sa: Nå kan du ta imot godset."

Gunnar sa: "Dere kan betale nå, for jeg er klar til å ta imot."

De betalte ut godset rett og riktig. Da sa Hoskuld: "Nyt som fortjent." Gunnar kvad da denne strofen:

Med glede og god hug
kan godsets rette eier
fritt og uten fare
i fred nyte sitt gull.
Kvinnen vil klage sårt,
og kjevene til vargen grå
jeg, den raske rytter,
rødfarger uten frykt.

Rut svarte: "Du vil bli ille lønnet."

"Det får gå som det kan", sa Gunnar. 

Hoskuld og broren gikk til boden sin. Han var svært opprørt og sa til Rut: "Tror du denne uretten fra Gunnar noen gang vil bli hevnet?"

"Det tror jeg", sa Rut. "Hevnen vil nok ramme ham, men vi vil hverken få oppreisning eller ære av det. Jeg tror helst at han vil vende seg til vår slekt etter vennskap." Med det avsluttet de samtalen. 

Gunnar viste Njål godset. Njål sa: "Det gikk godt denne gang."

"Og det er din fortjeneste", sa Gunnar. Folk red nå hjem fra tinget, og Gunnar høstet stor ære av saken. Gunnar gav Unn alt godset og ville ikke ha noe selv, men sa at han mente han nå kunne vente seg mer støtte fra henne og hennes ætt enn fra andre. Hun sa at slik var det.

[...]

28. kapittel

Det kom et skip inn til Arnarbølesosen, det ble ført av Hallvard kvite fra Viken. Han tok opphold på Lidarende og var hos Gunnar om vinteren og ba ham stadig om å bli med utenlands. Gunnar sa lite om det, men utelukket det ikke. Om våren dro han til Bergtorskvål for å møte Njål og spørre om han mente det ville være fornuftig å reise. 

"Jeg synes det er fornuftig", sa Njål. "Der vil du bli møtt som den hedersmann du er."

"Kunne du styre med godset mitt mens jeg er borte, for jeg vil at Kolskjegg, broren min, blir med meg, og jeg ville gjerne at du så til gården sammen med min mor."

"Det har jeg ingenting imot", sa Njål, "jeg skal støtte deg i alt du ber om."

"Da er det i gode hender", sa Gunnar. 

Så red han hjem. Østmannen [nordmannen] kom til Gunnar og sa at nå ville han reise. Gunnar spurte om han noen gang hadde reist til andre land. Han sa han hadde seilt til alle land mellom Norge og Gardarike [Russland], "og dessuten har jeg seilt til Bjarmeland [Sibir, øst for Finnmark]." 

"Vil du dra i Austerveg med meg?" sier Gunnar. 

"Det vil jeg gjerne", svarer han. Så gjorde Gunnar seg klar til å reise med ham. Njål tok seg av Gunnars eiendommer.

[Kapittel 29-30: Gunnar og Kolskjegg seilte først til Tønsberg, så til Sverige og Danmark.]

31. kapittel

Gunnar sa til Kolskjegg og Hallvard: «Nå skal vi sette kurs mot Norderlandene.» Det syntes de var fint. Gunnar kom fra Østerveg-toktet med mye gods. Han hadde ti skip og seilte til Hedeby i Danmark. Kong Harald Gormsson holdt til der. Han fikk høre om Gunnar og fikk vite at hans likemann ikke fantes på Island. Han sendte en mann for å be ham til seg. Gunnar dro straks for å møte kongen. Kongen tok godt imot ham og gav ham plass ved siden av seg. Der ble Gunnar en halv måned. Kongen hadde moro av å la Gunnar prøve seg i forskjellige idretter med mennene sine, og det var ikke en eneste som kunne måle seg med ham i noen idrett. Kongen sa til Gunnar: «Det ser ut til at det er vanskelig å finne din likemann.» Kongen tilbød seg å skaffe Gunnar en kone og lovet ham stor makt om han ville bli i landet. Gunnar takket kongen for tilbudet og sa: «Jeg vil først reise til Island og møte mine venner og slektninger.»

«Da kommer du aldri tilbake», sa kongen.

«Det vil skjebnen rå for», sa Gunnar.

Gunnar gav kongen et godt langskip og mye gods i tillegg, Kongen gav ham sine prydklær, gullprydede hansker, et pannebånd med gullknuter og en hatt fra Gardarike. Så dro Gunnar nordover til Hisingen [øy i Bohuslen (nåværende Sverige)]. [...] Så reiste de nordover til Trøndelag for å møte Håkon jarl. Han tok godt imot Gunnar og tilbød ham å bli over vinteren. Det tok han imot, og alle syntes godt om ham.

Til jul gav jarlen ham en gullring. Gunnar hadde et godt øye til Bergljot, jarlens frendekone. Og det var lett å merke at jarlen ville latt ham få henne hvis han hadde fridd.

32. kapittel

Om våren spurte jarlen Gunnar hva han nå tenkte å gjøre. Han sa han ville til Island. Jarlen sa det hadde vært uår i landet, «så det vil ikke være mange skip som segler ut, men du skal likevel få det du vil ha av mel og tømmer på skipet ditt.»

Gunnar takket ham og gjorde snart skipet klart. Hallvard fulgte med dem. Da de kom til Island tidlig på sommeren og tok land ved Arnarbølesosen før Alltings-tid. Gunnar red hjem og satte menn til å losse skipet. Og da de kom hjem, var folk glad for å se dem. De var vennlige mot gårdsfolket sitt. Gunnar spurte om Njål var hjemme. Han lot hente hesten sin, og brødrene red til Bergtorskvål. Njål var glad for at de kom og bad dem bli over natten, og Gunnar fortalte om sine reiser. Njål kalte ham en en fremragende helt.

«Du har stått deg godt i harde prøvelser», sa han, «men flere venter, for mange vil være misunnelige.»

«Jeg vil helst være alles venn», sa Gunnar.

«Mye vil skje», sa Njål, «og du vil få nok å gjøre med å forsvare deg.»

«Da håper jeg at jeg alltid vil ha en god sak», sa Gunnar.

«Det vil du også», sa Njål, «så lenge du ikke må bøte for andre.»

Njål spurte Gunnar om han ville ri til tings. Gunnar svarte at det ville han, og spurte så om Njål skulle, men han svarte at han ville bli hjemme, «og helst ville jeg at du gjorde det samme.»

Gunnar gav Njål gode gaver, takket ham for å ha styrt med godset og red hjem.

Kolskjegg oppfordret ham sterkt til å ri til tings, «du vil høste stor heder av det, for mange vil vende seg til deg der.»

«Selvros har aldri ligget for meg», sa Gunnar «men jeg liker å møte bra folk.» Nå var også Hallvard kommet til og tilbød seg å ri sammen med dem til tings.

33. kapittel

Gunnar red sammen med de andre. De kom til tinget og var så velkledde at ingen annen der var like velutstyrt. Og folk kom ut fra hver eneste bod og undret seg over dem. Gunnar red til rangøyingenes bod og var der med sine slektninger. Mange kom for å møte Gunnar og spørre etter nytt. Han var blid og hyggelig mot alle og svarte på alt de spurte om. Det hendte en dag da Gunnar gikk fra Lovberget og kom forbi mosfellingenes bod, at han så en kvinne komme imot seg og hun var svært velkledd. Da de møttes, hilste hun straks på Gunnar. Han svarte vennlig og spurte hvem hun var. Hun sa hun het Hallgjerd og var datter av Hoskuld Dale-Kollsson. Hun snakket djervt til ham og bad ham fortelle om reisene sine, og han sa han ikke hadde noe imot det. Så satte de seg ned og snakket. Hun var kledd i rød kjortel og hadde skarlagenskappe med pyntebånd ned i flikene. Håret hennes lå nedover brystet og var både stort og vakkert. Gunnar hadde på seg skarlagensklærne som kong Harald Gormsson hadde gitt ham. På armen hadde han gullringen som Håkon jarl hadde gitt ham. De snakket lenge høyt sammen. Omsider ble hun spurt om hun var ugift. Hun sa at det var hun, «og det er ikke mange som våger å gjøre noe med det.»

«Synes du ikke noen er god nok?»

«Det er ikke grunnen», sa hun, «men jeg er nok kresen når det gjelder mannfolk.»

«Hva ville du sagt om jeg fridde?»

«Det er nok ikke i dine tanker», sa hun.

«Si ikke det», sa han.

«Om du tenker på det, så snakk med faren min.»

Så var samtalen slutt. Gunnar gikk straks til Dale-mennenes bod. Utenfor møtte han en mann og spurte om Hoskuld var der inne. Han svarte at det var han. Gunnar gikk inn. Hoskuld og Rut tok godt imot Gunnar. Han satte seg ned mellom dem, og man kunne ikke merke på samtalen deres at det hadde vært strid mellom dem. Til slutt spurte Gunnar hva brødrene ville svare om han bad om Hallgjerd.

«Vi vil svare deg vel», sa Hoskuld, «om du virkelig ønsker det.»

Gunnar sa at han mente alvor, «men slik var det da vi skiltes sist, at de fleste mente det var lite sannsynlig at det skulle bli noen forbindelse mellom oss.»

«Hva sier du, Rut frende?» sa Hoskuld.

Rut svarte: «Jeg tror ikke dette tjener det gode.»

«Hva taler imot?» sier Gunnar.

Rut sa: «Jeg vil svare deg oppriktig og si som sant er. Du er en dyktig og kjekk kar, men hun er svært sammensatt, og jeg vil ikke skjule noe for deg.»

«Du mener det sikkert godt», sa Gunnar, «men jeg vil likevel tro at dere tenker på gammelt fiendskap om dere ikke vil la meg få henne.»

«Slik er det ikke», sa Rut, «det er snarere slik at jeg ser at du alt er fortapt. Men selv om vi ikke gjør noen avtale, så vil vi likevel være dine venner.»

«Jeg har snakket med henne», sa Gunnar, «og hun er ikke uvillig.»

Rut sa: «Jeg forstår at dette er noe begge ønsker sterkt. Det står også mest på spill for dere, hvordan det enn går.»

Rut fortalte Gunnar uoppfordret alt om Hallgjerds sinnelag, og Gunnar syntes først at det var temmelig mye å utsette på henne. Men etter hvert ble det likevel en avtale mellom dem, og det ble sendt bud på Hallgjerd. De snakket om saken mens hun var der. Så gjorde de som før, at hun festet seg selv. Bryllupet skulle stå på Lidarende. De ville først holde det hemmelig, men snart var det kjent for alle. Gunnar red hjem fra tinget og kom til Bergtorskvål og fortalte Njål om avtalen. Han tok det tungt. Gunnar spurte hvorfor Njål mente at det var så uklokt.

«For hun vil bringe mye ondt med seg når hun kommer hit øst», sa Njål.

«Hun skal aldri ødelegge vennskapet vårt», sa Gunnar.

«Det kommer til å røyne på», sier Njål, «men du vil alltid bøte for henne.»

Gunnar bød Njål til gjestebud med alle i hans hus som han ville ha med. Njål lovet å komme. Så dro Gunnar hjem og red så rundt i herredet [lokalområdet] for å be folk.

Les original kildetekst

For en annen og eldre digital versjon av hele Njåls saga, se Njåls saga, oversatt av Fredrik Paasche, Thorleif Dahls kulturbibliotek og Aschehoug, 1986

Se Njáls saga på islandsk i Reykjabók fra 1300-tallet

Ordforklaringer

Lovsigemann: la fram muntlig Islands lover på Alltinget før 1264, da Island ble lagt under den norske kongen.

Alltinget: Den øverste myndighet i felles saker og domstol for hele Island fra omkring 930. Alltinget foregikk på Þingvellir hver sommer i 14 dager og mistet noe av sin posisjon etter 1264.

Publisert 13. juni 2019 11:17 - Sist endret 23. mars 2020 09:57