Håvamål er et norrønt dikt i samlingen Den eldre Edda overlevert gjennom islandske håndskrifter fra 1200-tallet. Håvamål stammer trolig fra førkristen tid og viser bedre enn noe annet litterært verk hva slags livssyn og omgangsformer de satte pris på i vikingtiden.
Håvamål betyr «den høyes tale», og er ment å være guden Odins råd til menneskene.
I diktets 164 strofer tas flere temaer opp, og et svært viktig tema blant dem er vennskap:
Kilden
| Tittel: | Håvamål, om vennskap |
|---|---|
| Datering: | Ukjent |
| Opphav: | Ukjent forfatter. Den eldre Edda, norrøn diktsamling skrevet ned på 1200-tallet |
| Hentet fra: |
Bokmål: Norske dikt, bd 1. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag, 1983. Nynorsk versjon: Edda-kvæde, norrøne fornsongar oversatt til nynorsk av Ivar Mortensson-Egnund i 1928. |
|---|---|
| Rettigheter: | Kilden er underlagt opphavsrett. Gjengitt med tillatelse fra Gyldendal forlag. |
Mer informasjon om kilden
41.
Klær og våpen
er vennegaver,
Slikt gjør vennskapet synlig;
det varer lengst,
om lykken er god,
når vennene veksler gaver.
42.
For vennen sin
skal en være venn
og gjengjelde gave med gave;
men ler en av deg,
så le igjen,
lønn ham med løgn for svik.
43.
For vennen sin
skal en være venn,
for ham og hans venn,
men for uvenns venn
skal ingen mann
noen gang være venn.
44.
Hør, har du en venn
og tror vel om ham,
og du vil ha gagn av vennen,
bland sinnet ditt med ham
og send ham gaver,
søk ham ofte opp.
45.
Har du en annen,
som du ikke tror,
og vil utnytte ham tross alt;
fagert skal du tale
men falsk mene,
lønn ham med løgn for svik.
46.
Og atter om den
som du ikke tror:
ser du svik i hans sinn,
smile skal du mot ham,
men skjul dine tanker,
la gave svare til gave.
Nynorsk kildetekst
34.
Omveg er jamt
til utrygg ven,
om midt i bygda han bur.
Men beinvegar gjeng
til den gode venen,
om han er langt av leid.
41.
Med våpen og klede
skal vener gåvast,
det vert på dei sjølve synt.
Likt gjevande
lengst er vener,
om elles alt seg lagar.
42.
Venen sin
skal ein vera ven
og løne gåve med gåve.
Til lått skal mann
med lått svara
og møte ljuging med lygn.
43.
Venen sin
skal ein vera ven,
honom og hans ven.
Men med uvens ven
venskap halde
høver 'kje fagna folk.
44.
Veit du ein ven
som vel du trur,
og du hjå han fagnad vil få:
gjev han heile din hug
og gåva ei spar,
far og finn han ofte.
45.
Veit du ein annan
som ille du trur,
og du fagnad vil likevel få:
du fagert mæle,
men falskt tenkje,
og ljuging møte med lygn.
46.
Eit ord til om den
som ille du trur
og ikkje kan leggje lit til:
le skal du med han
og låst vera ven;
lik vere gåve og løn.
51.
Heitar' enn eld
brenn hjå ille vener
fagnad i fem dagar.
Men det sloknar
når den sjette kjem,
då all venskap versnar.
65.
Aktsam og gløgg
ein alltid skal vera
og varsam i venelag.
Dei orda som du
til andre seier,
fær tidt du trega sårt.
119.
Eg råd gjev deg, Loddfåvne,
råd du take,
nyttig om du næm,
gode om du gjev gaum:
hev du ein ven
som vel du trur,
far då og finn han tidt;
for med ris gror til
og med høgt gras
ein veg der ingen vankar.
123.
Av ille menn
aldri du får
løn for godt du dei gjer.
Men god mann
mellom grannar gjer deg
vyrd med venskaps ord.
124.
Samd er venskap
når seie ein kan
den andre all sin hug.
Vinglete vera
er verst av alt,
all-rosar er ikkje ven.