Sagaen handler om Magnus 4. Sigurdsson Blinde og Sigurd Jorsalfares angivelige halvbror Harald 4. Gille. Magnus var konge fra 1130-35 og 1137-1139, Harald var konge fra 1130-1136.
Da Sigurd Jorsalfare døde i 1130, brøt det ut stridigheter om hvem som skulle etterfølge ham som konge. Konflikten mellom Magnus og Harald ble starten på den såkalte «borgerkrigstiden» i norsk historie, en periode på 110 år preget av konflikter mellom ulike kongsemner, deres støttespiller og motstandere.
Sagaen er en del av Heimskringla – en samling kongesagaer skrevet av den islandske høvdingen og historieskriveren Snorre Sturlason omkring 1230. Verket består av totalt 17 sagaer om konger på 800-1100-tallet.
Les kildeutdraget under for en beskrivelse av opptakten og starten på borgerkrigstiden:
Kilden
| Tittel: | Magnus Blindes og Harald Gilles saga, kap. 6-8 |
|---|---|
| Datering: | ca. 1230 |
| Opphav: | Snorre Sturlason |
| Hentet fra: | Heimskringla |
|---|---|
| Rettigheter: | CC BY-NC |
Mer informasjon om kilden
[Kilden er forkortet og modernisert.]
Magnus Blindes og Harald Gilles saga, kap. 1-2, 6-8 (borgerkrigene)
Kapittel 1
Kong Sigurds sønn, Magnus, ble tatt til konge i Oslo over hele landet, slik folket hadde sverget overfor kong Sigurd. Mange sluttet seg straks til ham. Magnus var vakrere enn noen annen mann i Norge på den tiden. Han var overmodig og grusom og dyktig i alle slags ferdigheter. Det var likevel først og fremst farens popularitet som skaffet ham folkets støtte. Han var glad i å drikke, pengekjær, uvennlig og vanskelig å ha med å gjøre.
Harald Gille var vennlig, munter, leken, omgjengelig og gavmild. Han sparte ikke på noe overfor vennene sine og var så medgjørlig at han lot andre få bestemme i nær sagt alle saker. Dette gjorde ham populær og ga ham et godt rykte. Mange stormenn knyttet seg til ham, ikke færre enn til Magnus.
Harald var i Tønsberg da han fikk vite at broren, kong Sigurd, var død. Han samlet straks vennene sine, og de ble enige om å holde ting der i byen. På tinget ble Harald tatt til konge over halve landet. Eden der han hadde frasagt seg retten til farsarven, ble nå erklært for å være avlagt under tvang. Harald opprettet deretter sin egen hird og utnevnte lendmenn. Snart sluttet det seg ikke færre mennesker til ham enn til kong Magnus.
Det ble sendt menn fram og tilbake mellom dem, og slik gikk det i sju netter. Men fordi Magnus fikk langt færre menn enn han hadde ventet, så han ingen annen utvei enn å dele landet med Harald. Delingen ble gjennomført slik at de skulle ha hver sin halvdel av det riket kong Sigurd hadde hatt. Magnus fikk imidlertid skipene, skipsutstyret, kostbarhetene og alt det øvrige løsøret etter kong Sigurd. Likevel var han misfornøyd med sin del. De styrte landet i fred en tid, men var svært lite enige.
Kong Harald fikk sønnen Sigurd med Tora, datter av Guttorm Gråbarde. Senere giftet han seg med Ingrid, datter av Ragnvald, som igjen var sønn av kong Inge Steinkilsson. Kong Magnus giftet seg med Kristin, datter av Knud Lavard og søster til den danske kong Valdemar. Magnus klarte ikke å bli glad i henne og sendte henne tilbake til Danmark. Etter dette gikk det stadig dårligere for ham, og han pådro seg et sterkt fiendskap fra slektningene hennes.
Kapittel 2
Da kong Magnus og kong Harald hadde vært konger i tre år, oppholdt begge seg den fjerde vinteren nord i Nidaros. De holdt gjestebud for hverandre, men det var likevel nær ved å komme til kamp mellom mennene deres.
Om våren 1134 dro kong Magnus sørover langs kysten med en skipshær og samlet så mange menn han kunne. […]
Harald dro til Opplandene og derfra landeveien østover til Viken. Da han fikk høre hva kong Magnus gjorde, begynte også han å samle folk. Der hærene dro fram, slaktet de hverandres buskap og drepte hverandres menn. Kong Magnus hadde langt flere menn, for han kunne samle folk fra hele landet. Harald oppholdt seg i Viken øst for Oslofjorden og samlet støtte der. Begge sider tok både menn og eiendom fra den andre.
[…]
Kapittel 6
Kong Harald seilte vestover langs landet med en meget stor hær. Denne vinteren ble kalt mugevinteren ["folkemengdevinteren" på grunn av alle som flokket seg om Harald].
Kong Harald kom til Bjørgvin julaften og la skipene sine i Florvåg [Askøy vest for Bergen], av hensyn til høytiden ville han ikke kjempe i julen. Men kong Magnus rustet seg mot ham i byen. Han lot reise en kastemaskin ute på Holmen [nå Bergenhus], og fikk laget lenker av jern og delvis av trestokker og la dem tvers over Vågen fra kongsgården. Han fikk smidd fotnagler som ble kastet ut over Jonsvollene [Engen i Bergen], og det ble ikke holdt helg mer enn tre dager i julen, ellers arbeidet de hele tiden. Men avfaredagen i julen [dagen etter 13. dag jul, 7. januar] blåste kong Harald at hæren skulle legge ut av havnen. Ni hundrede menn hadde samlet seg rundt kong Harald i juletiden.
Kapittel 7
For å få seier gjorde kong Harald et løfte til Olav den hellige om å bygge en Olavskirke på egen bekostning der i byen. Kong Magnus hadde stil opp sin fylking ute på Kristkirkegården, men kong Harald rodde først mot Nordnes. Da kong Magnus og hans menn så det, vendte de tilbake til byen og gikk inn i Vågsbunnen. Så snart de kom inn gjennom Stretet [Øvregaten], løp mange bymenn inn i gårdene og til sine hjem, mens de som gikk over vollene, tråkket på fotnaglene. Da kong Magnus og hans menn oppdaget at kong Harald hadde rodd over til Hegravik [Sandviken] med hele sin hær og gikk opp bakken ovenfor byen. Da snudde kong Magnus igjen, og da flyktet hans menn fra ham, noen opp i fjellet [Fløyen], noen opp ved Nonneseter, noen gjemte seg i kirker eller andre steder. Kong Magnus gikk ut på skipet sitt, men kunne ikke fare bort, for jernlenkene stengte utenfor. Det var få menn som fulgte kongen, derfor kunne de ikke utrette noe. Så sier Einar Skulesøn i Haraldsdråpa:
De lukket Bjørgvins-vågen
en uke; ikke en
eneste høy havhest
seilte ut fra byen.
Litt etter kom kong Haralds menn ut på skipene, og de tok kong Magnus til fange. Han satt akterut i forrommet på høyseteskisten sammen med morbroren Håkon Fauk, som var en vakker, men uklok mann. Også Ivar Ossursson og mange andre av kongens venner ble tatt til fange, og noen ble straks drept.
Kapittel 8
Kong Harald holdt da et møte med sine rådgivere og bad dem om råd, og ved enden av dette møtet ble det avgjort at man skulle ta riket fra Magnus, slik at han ikke lenger skulle kunne kalles konge. Deretter ble han overlatt i hendene til kongens treller som lemlestet ham, stakk ut hans øyne, hugget av ham den ene foten, og til sist ble han gjeldet [kastrert]. Ivar Ossursson ble blindet, og Håkon Fauk drept. Etter dette ga hele landet seg inn under kong Haralds rike. Det ble da lett meget etter hvem som hadde vært kong Magnus’ beste venner, og hvem som kunne vite hvor han hadde gjemt skatter eller kostbarheter. Det hellige kors hadde kong Magnus hatt med seg siden slaget ved Fyreleiv, og han ville ikke si hvor det nå befant seg.
Biskop Reinald i Stavanger var engelsk og ble regnet for å være lysten på gods. Han var en nær venn av kong Magnus, og folk mente det var sannsynlig at man hadde overlatt både gods og dyrebare ting i hans varetekt. Det ble sendt menn etter Reinald, og han kom til Bjørgvin. Der ble han kjent med hva han var mistenkt for, men biskopen nektet og tilbød renselse for å bevise at han var uskyldig. Kong Harald gikk ikke med på det og påla biskopen å betale femten mark gull. Biskopen sa at han heller ville bringe sitt liv i fare enn å forringe sin biskopstol slik. Så hengte de biskop Reinald ute på Holmen ved kastemaskinen. Da han gikk til galgen, ristet han støvelen av det ene foten og sa en ed: «Ikke vet jeg mer om kong Magnus’ gods enn det som er der i støvelen.» Det var en gullring i den. Biskop Reinald ble gravlagt på Nordnes ved Mikaelskirken, og behandlingen han fikk ble kritisert av mange. Deretter var Harald enekonge over Norge så lenge han levde.