I boka Russland og vi, forfattet av Quisling i 1930, ble det for første gang på norsk gitt en rasebiologisk forklaring på hendelsene i Russland/Sovjet. I boka vier han også plass til jøder.
Quisling hadde personlig kjennskap og egne erfaringer fra Russland/Sovjet uten at det betyr at hans analyser av revolusjonen, samfunnsforhold og landets fremtid stemte på alle punkter. Han hadde fra 1918 bodd til sammen ni år i utlandet for det meste i Russland, og i Ukraina. I løpet de 12 årene han var på reisefot, krysset han Sovjet-grensen minst like mange ganger i forskjellige ærender, som etterretningsoffiser, hjelpearbeider, forretningsmann og som diplomat. Reisene foregikk som en del av arbeidet hans for Forsvarsdepartementet, Utenriksdepartementet, for et russisk-norsk skogselskap - og for Nasjonens Forbund, Fridtjof Nansens høykommissariat for flyktninger.
Hele syv av de ni årene Quisling tilbrakte i utlandet arbeidet han for Nansens sak og delte hans tro på og engasjement for humanitært hjelpearbeid.
Russland og vi ble opprinnelig utgitt som en artikkelserie i Oslo-avisen Tidens tegn høsten 1930. Tidens tegn hadde tidlig på 1920-tallet erklært seg som tilhenger av ideer om en korporativ forfatning etter italiensk modell og var på denne tiden hovedstadens ledende avis. Artiklene ble slått stort opp og skapte debatt da Arbeiderbladet trykket leserbrev, kronikker og ledere med forsvar av Sovjet.
Vinteren 1930 ble tekstene fra hovedstadsavisen samlet til en bokutgivelse. Quisling ga her sine betraktninger på ulike indre-russiske spørsmål som folkehelse, politikk, økonomi og jordbruk. De rasistiske implikasjonene i boka ble ikke tatt opp i debatten. Rasebiologiske tankegods var ikke uvanlig i mellomkrigstiden. I dette lå at mennesker kunne deles inn i ulike raser og at noen raser var mer høytstående og biologisk bedre enn andre. Hvor plasserte Quisling jødene?
I kildeutdraget nedenfor er alt han skrev om jøder i Russland og vi samlet og viser hans syn på jøder før han stiftet Nasjonal Samling (NS) i 1933.
Kilden
| Tittel: | «Jødespørsmålet i Russland inntar en plass», i Russland og vi |
|---|---|
| Datering: | 1930 |
| Opphav: | Vidkun Quisling |
| Hentet fra: | Nasjonalbiblioteket: Quisling, Vidkun (1930). Russland og vi. Oslo: Jacob Dybwads forlag. |
|---|---|
| Rettigheter: | CC BY-NC |
Mer informasjon om kilden
[Kildeutdraget er modernisert.]
Mye har vært talt om jødenes rolle i den russiske revolusjon. Det er heller ingen tvil om at jødene i avgjørende grad har bidratt til utbruddet av den første revolusjon i 1917 og til å omstyrte det gamle regime. Både den jødiske intelligens i Russland (advokater, leger og apotekere) og den internasjonale jødedom.
Forholdet var som kjent det at jødene i det gamle Russland, hvilke talte over 6 millioner, var underkastet en rekke restriksjoner, m. h. t. bosted, stilling o.s.v., og delvis også utsatt for forfølgelse. Dette drev mange av den jødiske intelligentsiaen over i de revolusjonære partier. Det satte også jødene over hele verden opp mot tsar-styret. Således var forholdet mellom Amerika og Russland før revolusjonen for en vesentlig del bestemt av jødespørsmålet i Russland.
Jødene har utvilsomt også spilt en meget betydelig rolle i bolsjevikk-revolusjonen. Ikke alene er marxismens og bolsjevismens teori stort sett et jødisk åndsprodukt, men jødene har også forholdsvis langt mer enn noen annen nasjonalitet medvirket ved disse ideers omsetning i praksis. Jøder har i så stort antall deltatt aktivt både i revolusjonsledelsen og ikke minst i revolusjonstribunalens virksomhet, at for det almindelige folk i Russland er jøde og bolsjevik noe nær det samme.
I de senere år er riktignok en rekke jøder sjaltet ut av den øverste ledelse i forbindelse med stridighetene innen partiet. Men det er enda mange igjen av dem. I særdeleshet fyller de opp stillingene på de økonomiske og kulturelle områder. I Moskva og Leningrad, hvor jødene under tsar-styret kun untagelsesvis hadde lov til å bo, er nå etter offisielle oppgaver, i de offentlige institusjoner til sammen 10-11 prosent av de ansatte, jøder. Dette er tall som anføres for å berolige den antisemitiske stemning, og er derfor neppe for store, men selv de viser dog hvor uforholdsmessig mange jøder der enda er i administrasjonen. Selv sier den russiske folkevittighet at 50 prosent av jødene i Russland er i Moskva, og de andre 50 prosent på vei dit.
På den annen side er jødene i sin helhet sikkert det folk i Russland som har lidd mest under revolusjonen. Dette følger allerede derav at hovedmassen av den jødiske befolkning er håndverkere og småhandlere, erhverv som er blitt ruinert i revolusjonen. Heller ikke kan man vel si at den jødiske kapitalklasse i Russland er blitt skånet mer enn andre kapitaliser.
Dertil kommer at den jødiske befolkning særlig i Ukraina og Hvite-Russland under revolusjonen og borgerkrigene har vært utsatt for de voldsomste forfølgelser og ødeleggelser, altså pogromer. Riktignok vesentlig fra den antikommunistiske elementers side, men det er dog allikevel en omstendighet som må skrives på revolusjonens regning. Bare i Ukraina er på den måte under revolusjonen blitt drept flere hundre tusen jøder, mange hundre tusen jødiske hjem er fullstendig plyndret, kvinnene voldtatt og en 300 000 jødiske barn blitt hjemløse omstreifere.
Disse kjensgjerninger gjør imidlertid lite eller intet inntrykk på de ukrainske og storrussiske masser. Deres århundrer gamle rasehat mot jødene er blitt forsterket ved revolusjonen, og at bolsjevikk-styret både teoretisk og praktisk tar standpunkt mot antisemitismen gjør ikke saken bedre. De minste uttalelser mot jødene kan nå medføre den strengeste straff. Men under asken ulmer blant folket det voldsomste fiendeskap mot jødene, og gir seg selv under det nåværende strenge regime, ikke sjelden utslag også blandt arbeidere. «Drep jødene; redd Russland!» er slagordet som gjerne unslipper en russers munn når han har fått en tår over tørsten.
Samtidig er riktignok inngifte mellem jødene og den øvrige befolkning nå vanligere enn før. Men at jødespørsmålet på den måte skulle bli bragt til å forsvinne og den evige jøde begravet, er helt usannsynlig. Det vil iallfall ta lang tid. Omtrent halvparten av jødene i det gamle Russland bodde i de utskilte deler av riket, særlig Polen. Men enda er igjen omtrent tre millioner, vesentlig bosatt i Hvite-Russland og i Vest-Ukraina, hvor mange større byer har 25-30 prosent jødiske befolkning. Sannsynligvis er det virkelige antall av jøder i Russland også langt større enn disse offisielle oppgaver, idet mange jøder ikke oppgir sin egentlige nasjonalitet.
Jødespørsmålet er således nå som før et av de vanskeligste spørsmål i russisk indre-politikk. Og det kan bli like skjebnesvangert for bolsjevikk-regjeringen som for tsar-regjeringen at den, om enn på annen måte, er blitt så sterkt engagert i dette spørsmål.
Les original kildetekst
Meget har vært talt om jødenes rolle i den russiske revolusjon. Det er heller ingen tvil om at jødene i avgjørende grad har bidratt til utbruddet av den første revolusjon i 1917 og til å omstyrte det gamle regime. Både den jødiske intelligens i Russland (advokater, læger og apotekere) og den internasjonale jødedom. Forholdet var som bekjent det at jødene i det gamle Russland, hvilke talte over 6 millioner, var underkastet en rekke restriksjoner, m. h. t. Bosted, stilling o.s.v., og delvis også utsatt for forfølgelse. Dette drev mange av den jødiske intelligentsiaen over i de revolusjonære partier. Det satte også jødene over hele verden op mot tsar-styret. Således var forholdet mellem Amerika og Russland før revolusjonen for en vesentlig del bestemt av jødespørsmålet i Russland.
Jødene har utvilsomt også spillet en meget betydelig rolle i bolsjevikk-revolusjonen. Ikke alene er marxismens og bolsjevismens teori stort sett et jødisk åndsprodukt, men jødene har også forholdsvis langt mer enn nogen annen nasjonalitet medvirket ved disse ideers omsetning i praksis. Jøder har i så stort antall deltatt aktivt både i revolusjonsledelsen og ikke minst i revolusjonstribunalens virksomhet, at for det almindelige folk i Russland er jøde og bolsjevik noget nær det samme. I de senere år er riktignok en rekke jøder sjaltet ut av den øverste ledelse i forbindelse med stridighetene innen partiet. Men det er ennu mange igjen av dem. I særdeleshet fyller de op stillingene på de økonomiske og kulturelle områder. I Moskva og Leningrad, hvor jødene under tsar-styret kun untagelsesvis hadde lov til å bo, er nu efter offisielle opgaver, i de offentlige institusjoner til sammen 10-11 procent av de ansatte, jøder. Dette er tall som anføres for å berolige den antisemitiske stemning, og derfor neppe for store, mens selv de viser dog hvor uforholdsmessig mange jøder der ennu er i administrasjonen. Selv sier den russiske folkevittighet at 50 procent av jødene i Russland er i Moskva, og de andre 50 procent på vei dit.
På den annen side er jødene i sin helhet sikkert det folk i Russland som har lidd mest under revolusjonen. Dette følger allerede derav at hovedmassen av den jødiske befolkning er håndverkere og småhandlere, erhverv som er blitt ruinert i revolusjonen. Heller ikke kan man vel si at den jødiske kapitalklasse i Russland er blitt skånet mer enn andre kapitaliser
Dertil kommer at den jødiske befolkning særlig i Ukraina og Hvite-Russland under revolusjonen og borgerkrigene har vært utsatt for de voldsomste forfølgelser og ødeleggelser, altså pogromer. Riktignok vesentlig fra den antikommunistiske elementers side, men det er dog allikevel en omstendighet som må skrives på revolusjonens regning. Bare i Ukraina er på den måte under revolusjonen blitt drept flere hundre tusen jøder, mange hundre tusen jødiske hjem er fullstendig plyndret, kvinnene voldtatt og en 300 000 jødiske barn blitt hjemløse omstreifere.
Disse kjensgjerninger gjør imidlertid lite eller intet inntrykk på de ukrainske og storrussiske masser. Deres århundrer gamle rasehat mot jødene er blitt forsterket ved revolusjonen, og at bolsjevikk-styret både teoretisk og praktisk tar standpunkt mot antisemitismen gjør ikke saken bedre. De minste uttalelser mot jødene kan nu medføre den strengeste straff. Men under asken ulmer blant folket det voldsomste fiendeskap mot jødene, og gir sig selv under det nuværende strenge regime, ikke sjelden utslag også blandt arbeidere. «Drep jødene; redd Russland!» er slagordet som gjerne undslipper en russers munn når han har fått en tår over tørsten.
Samtidig er riktignok inngifte mellem jødene og den øvrige befolkning nu almindeligere enn før. Men at jødespørsmålet på den måte skulde bli bragt til å forsvinne og den evige jøde begravet, er helt usannsynlig. Det vil iallfall ta lang tid. Omtrent halvparten av jødene i det gamle Russland bodde i de utskilte deler av riket, særlig Polen. Men ennu er igjen omtrent tre millioner, vesentlig bosatt i Hvite-Russland og i Vest-Ukraina, hvor mange større byer har 25-30 procent jødiske befolkning. Sannsynligvis er det virkelige antall av jøder i Russland også langt større enn disse offisielle opgaver, idet mange jøder ikke opgir sin egentlige nasjonalitet.
Jødespørsmålet er således nu som før et av de vanskeligste spørsmål i russisk indre-politikk. Og det kan bli like skjebnesvangert for bolsjevikk-regjeringen som for tsar-regjeringen at den, om enn på annen måte, er blitt så sterkt engagert i dette spørsmål.