Det norske program for rasehygiene

Kildeintroduksjon

Jon Alfred Mjøen sto for et rasistisk forsvar av den «nordiske rase».

Jon Alfred Mjøen (1860-1939) og andre aktører i Norge var en del av en internasjonal eugenisk bevegelse på begynnelsen av 1900-tallet. Eugenikken var en lære om å forbedre den menneskelige befolkningens biologiske kvalitet.

Mjøen var apoteker, kjemiker og rasebiolog. Han er kjent som rasehygienens fremste talsmann i Norge og sto for et rasistisk forsvar av den «nordiske rase». I 1906 grunnlag han Vinderen Biologiske Laboratorium som drev med studier av "den hvite rase" basert på privat finansiering. Han driftet tidsskriftet Den Nordiske Race og skrev bøker.

Mjøens ideer har havnet i vanry på grunn av koplinger til Nazi-Tyskland som drev folkemord på rasemessig bakgrunn. Også i samtiden var Mjøens teorier omstridte og han fikk særlig kritikk fra Otto Lous Mohr, professor i anatomi og rektor ved Universitetet i Oslo. 

Kildeutdraget er fra et program for rasehygiene oversendt som forslag til Stortinget i 1932 og viser hvordan Mjøen og andre rasehygienikere tenkte.

Jon Alfred Mjøen måler hodene til samene Paula Paulsen Fjellheim, Lisa Løkken, Sara Paulsen og Morten Mortensen.
Jon Alfred Mjøen måler hodene til samene Paula Paulsen Fjellheim, Lisa Løkken, Sara Paulsen og Morten Mortensen. På bordet står et såkalt spirometer for å måle lungekapasiteten til de samme personene. Mjøen hevdet at samer - og særlig "hybrider" - folk med både norsk og samisk etnisitet - hadde lavere lungekapasitet enn andre nordmenn. Hans synspunkter møtte sterk kritikk også i samtiden. Foto: ukjent. Eier: Sverre Fjellheim.

Kilden

Tittel: Det norske program for rasehygiene
Datering: 1932
Opphav: Jon Alfred Mjøen
Hentet fra: Jon Alfred Mjøen: Det norske program for rasehygiene. B. Bentzens boktrykkeri 1932, ss. 13-24
Rettigheter: CC BY-NC

Mer informasjon om kilden

[Kildeutdraget er forkortet.]

Det norske program for rasehygiene

I 1918 fikk Vinderen Laboratorium av Socialdepartementet i oppdrag å utarbeide forslag som tar sikte på å forebygge rase- og folkesykdommene. [...]

En kontroll med innvandringen kan være bygget på sosiale forutsetninger, på medisinske krav (bestemte smittsomme sykdommer), eller biologiske. Her melder sig også rasespørsmål. Det norske folk tilhører i overveiende grad den nordiske rase. Denne rase har i de historiske tider gjort sig bemerket som byggende, bærende, skapende. Overalt helt tilbake til de eldste kulturriker finner vi spor av den nordiske rase mer eller mindre tydelig markert.

De nordiske er og har alltid vært en rase av krigere, eventyrere og oppdagere, men fremfor alt av herskere og organisatorer. En herskerrase. Hvor den enn trengte frem og erobret land opptrådte den alltid som landets herrer og har alltid vært å finne blant de førende, aristokratene, adelen. Det assyriske, persiske, egyptiske, greske, romerske verdens rike blev skapt av nordiske herskerslekter, og gikk til grunne da disse slekter innskrenket barneantallet, og overlot forplantningen til inferiøre fremmede raser (slaver). Den herlige amerikanske republikk med de frie institusjoner som også blev bygget opp av nordiske elementer, viser nu de første tegn på å gå til grunne av samme årsaker som bragte de ovennevnte verdensriker til fall. De første settlere i Amerika bar på puritanernes karakterstyrke og religiøse etos, normannernes urkraft, englendernes stedige og spenstige styrke, tilsatt med rydningsmennenes seige, stolte uavhengighetstrang og arbeidsførhet. Men dette nye samfunn fikk ikke den lønn som Ny-Englands grunnleggere hadde drømt og villet. Det land de selv i et og et halvt århundre hadde vernet mot biologisk forgrumsing ved aldri å blande blod med lavere raser, blev efter deres eget heldige koloniseringsverk målet for hele verdens griske begjær. Amerikafeberen brøt ut, og ingen sikkerhetsventiler fra det offentliges side sørget for at likt blev sondret fra ulikt. Amerikas porter stod vidt åpne for en hvilken som helst aspirant som ville høste hvor andre hadde sådd, og bunnfallet fra Syd- og Øst-Europa har i de par siste slektledd oversvømmet de gjestfrie stater. […]

Forslag til biologisk kontroll med innvandringen oversendt Stortinget.

De momenter som her er lagt frem er tilstrekkelige til å godtgjøre at der nettopp i vårt land og nettopp nu er behov for å innføre en lovhjemlet kvantitativ og kvalitativ kontroll med innvandrerstrømmen, således at denne tallmessig sett kan holdes innenfor formålstjenlige begrensninger og kvalitativt kan reguleres efter sunde, selektive prinsipper.

Fremmedloven av 1927 betegner et skritt i den riktige retning. Men den vil ikke kunne avverge de farer vi nu står overfor. Det er særlig på tre viktige punkter det i loven oppbyggede system trenger til en omforandring og supplering.

For det første blir alle de avgjørelser som tillater utlendinger å ta varig opphold i landet prinsipielt tillagt politiet, dog med adgang til «omgjørelse» av «den myndighet som Kongen bestemmer». Det fremgår av motivene at denne myndighet skal være Sentralpasskontoret som skal fortsette i egenskap av sentralmyndighet for tilsynet med innvandrings- og fremmedkontrollen. Imidlertid vil denne adgang til omgjørelse ikke være fyllestgjørende dersom biologiske prinsipper skal legges til grunn for kontrollen. For at fagmessige og ensartede avgjørelser skal kunne sikres, må sentralmyndigheten få en helt annen stilling i kontrollsystemet.

For det annet inneholder loven ikke nogen bestemmelser om prinsipiell nektelse av oppholdstillatelse for helt uønskverdige elementer. Det er visstnok så at loven tillegger politiet en meget vidtgående rett til å utvise innvandrere som under sitt opphold her i landet enten har opptrådt på en antisocial måte eller har avsløret sig som tidligere straffede grove forbrytere. Denne rett er helt umerket og den vil inneholde et påkrevd korrektiv overfor oppholdstillatelser gitt også i medhold av biologiske prinsipper. Men den er ikke tilstrekkelig. Når de fysisk og moralsk sett lavverdige innvandrere er kommet i slik kollisjon med myndighetene at der gripes til utvisning, kan de alt ha forårsaket uopprettelig skade og bevirket en høyst ufordelaktig forøkelse av den stedlige befolkning. De bør overhodet ikke få oppholdstillatelse i riket.

For det tredje vil efter ordningen i loven begrensningen av innvandrertallet bli avgjort efter lokale økonomiske hensyn og boligforhold istedenfor efter rasemessig nasjonale eugeniske prinsipper. Hvis oppholdstillatelse og deportasjon skal fortsette å håndheves som fastsatt i immigrasjonsloven av 1927 vil begrensningen av innvandrertallet bli særdeles vilkårlig. Alene en lempelig tilpasning av den amerikanske kvotaidé vil på dette punkt kunne føre frem til formålstjenlige resultater.

Med hensyn til detaljer for den praktiske gjennomførelse av oppholdstillatelse for vårt land, og deportasjon av uønskverdige individer, henvises til en redegjørelse som for nogen tid siden er sendt til Stortinget og Justisdepartementet fra Vinderen Laboratorium. I denne har forslagsstilleren, dr. Mjøen med juridisk assistanse av dr. Wilhelm Keilhau oppstilt nogen paragrafer som foreslåes tilføyet i den nuværende fremmedlov.

I forslaget nevnes bl. a. at fremmedkontrollen skal nekte oppholdstillatelse til enhver ansøker som skjønnes å tilhøre en av de følgende 7 grupper:

  • Åndssvake personer (idioter, imbecile og morone).
  • Personer som lider av kjønnssykdommer i smittestadiet.
  • Personer som lider av kronisk alkoholisme.
  • Personer som for mindre enn 5 år siden i utlandet har avsluttet avsoning av frihetsstraff på minst 6 måneder. Dette gjelder dog ikke personer som er blitt dømt for politiske forbrytelser eller for handlinger utført i sammenheng med politiske forbrytelser og i den hensikt å fremme det mål som var tilsiktet ved disse.
  • Sinnssyke eller personer av lavverdig fysisk eller psykisk konstitusjon.
  • Personer som ikke kan legitimere tidligere å ha ernæret sig ved lovlig eller hederlig erhverv.
  • Personer som ikke kan legitimere å ha noe bestemt hjemsted.

Det det gjelder er å virkeliggjøre følgende tre grunnsetninger:

For det første en sentralisering av fremmedkontrollen slik at der sikres ensartede avgjørelser efter nasjonale hensyn.

For det annet en ubetinget avvisning av disse lavverdigste elementer mellom innvandrerne som det viser sig gjør landet skade.

For det tredje en sikring av at innvandringen tilfører oss en begrenset og forutsetningsvis heldig befolkningstilvekst ved innførelsen av det prinsipp at de varige opholdstillatelser skal bli gitt på grunnlag av kvoteregler oppstilt efter biologiske grunnsetninger, og ikke som nu være knyttet til arbeidstillatelse eller ervervstillatelse.

Publisert 21. nov. 2018 14:55 - Sist endret 13. mars 2020 05:09