Lov om sterilisering

Kildeintroduksjon

Ny lov ga utvidet tilgang til sterilisering.

Før steriliseringsloven av 1934 var det bare tillatt å sterilisere kvinner som av medisinske grunner ikke burde bli gravide. Spørsmålet om å gi utvidet adgang til sterilisering og andre seksualinngrep var under behandling i flere land på samme tid.

Steriliseringsloven i Norge hadde også opphav i en opphetet debatt i 1920-åra med krav om kastrering, altså fjerning av friske testikler, av seksualforbrytere. Særlig kvinnebevegelsen, både den borgerlige og den sosialistiske, ble en pådriver for kastrering som straffeform. 

I kilden kan du lese hvordan og for hvem adgang til sterilisering skulle gis i henhold til 1934-loven.

Kilden

Tittel: Ot.prp. nr. 17 (1934) Lov om adgang til sterilisering m.v.
Datering: 1934
Opphav: Justis- og Politidepartementet
Hentet fra: Stortinget.no
Rettigheter: CC-BY-NC

Mer informasjon om kilden

Ot.prp. nr. 17

§1

En operasjon eller annen behandling som tilsikter å opheve en persons forplantningsevne eller kjønnsdrift (seksualinngrep) kan foretas såfremt tillatelse innhentes efter reglene i denne lov.

Tillatelse kreves dog ikke når inngrepet av medisinske eller andre grunner er rettmessig efter rettsregler utenfor denne lov.

§2

Tillatelse efter §1 gis av medisinaldirektøren.

Gjelder inngrepet en person som er mindreårig eller sinnssyk eller som har mangelfullt utviklede sjelsevner, skal tillatelsen av et sakkyndig råd, som skal bestå av medisinaldirektøren som formann og 4 andre medlemmer, opnevnt av Kongen. Blant medlemmene skal det være minst en kvinne, en dommer og 2 læger.

§3

På en person som selv begjærer det, kan et seksualinngrep tillates foretatt når begjæringen har en aktverdig grunn. Er han under 21 år eller sinnssyk eller er hans åndsevner mangelfullt utviklet, kreves også samtykke fra vergen eller den i §6 nevnte kurator.

§4

På sinnssyke og personer med særlig mangelfullt utviklede sjelsevner kan seksualinngrep tillates foretatt efter begjæring fra verge eller den i §6 nevnte kurator, når det ikke er håp om helbredelse eller vesentlig bedring og det er grunn til å anta at vedkommende ikke vil bli i stand til ved eget arbeide å sørge for sig og sitt avkom, eller at en sykelig sjelstilstand eller en betydelig legemlig mangel vilde bli overført på avkom, eller at han på grunn av en abnorm kjønnsdrift vil begå sederlighetsforbrytelser.

Begjæring om seksualinngrep kan i slike tilfelle også fremsettes av politimesteren i det distrikt hvor vedkommende bor; har vedkommende ikke fast bopel, kan den fremsettes av politimesteren i det distrikt hvor han oppholder sig. Er vedkommende anbragt i fengsel eller tvangsarbeiderhus eller i pleie- eller opdragelsesanstalt, som står under offentlig tilsyn, kan begjæringen tillike fremsettes av anstaltens bestyrer. I begge de her nevnte tilfelle kreves dessuten samtykke fra verge eller kurator.

§5

Medisinaldirektøren eller i tilfelle det sakkyndige råd bestemmer seksualinngrepets art, foreskriver hvor operasjonen kan finne sted, og av hvem den skal utføres. Den skal som regel foretas i et offentlig eller kommunalt sykehus som i dette øiemed er godkjent av rådet.

§6

Hvis en som er sinnssyk eller har mangelfullt utviklede sjelsevner, ikke er umyndig, skal herreds- eller byretten etter begjæring av medisinaldirektøren oppnevne en kurator når det opstår spørsmål om spørsmål om seksualinngrep efter §§ 3 eller 4. Det sakkyndige råd kan beslutte at det for en som er umyndig, av herreds- eller byretten skal oppnevnes en kurator, såfremt vergen ikke antas skikket til å avgi erklæring om seksualinngrep.

§7

Før det blir gitt samtykke til seksualinngrep på en gift person, skal ektefellen såvidt mulig få adgang til å uttale seg om begjæringen.

§8

Kongen gir de nærmere regler som ansees nødvendige til gjennemførelsen av denne lov.

Les original kildetekst

Originalkilden kan leses på Stortinget.no

Publisert 3. sep. 2018 13:00 - Sist endret 13. mars 2020 05:09