Gjennom 1800-tallet ble store barnekull fostret opp på sild og poteter. Poteten var en C-vitaminkilde, og sammen med kålrot var den et viktig tilskudd i kostholdet og hindret skjørbuk.
Treg start på potetdyrkingen
Potet er en av de mange søramerikanske plantene som europeere ble kjent med på 1500-tallet. Den kunne også dyrkes i Nord-Europa, men det tok lang tid før det ble vanlig å dyrke poteter i stor stil.
I motsetning til andre såkalte kolonivarer som tobakk, sukker og kaffe, som raskt ble populære, tok det lang tid med poteten. Det kan skyldes at potet kom som erstatning for korn, som en var vant til og foretrakk, mens tobakk og kaffe var nye smaker, og sukker var en god erstatning for honning.
I Agder og på Vestlandet ble poteten dyrket i små og godt gjødsla og bearbeidede åkrer, som ga gode avlinger. Flatbygdene på Hedmarken var derimot langt seinere med å ta poteten i bruk.
Prester og nødsår gjør poteten populær
De mange «potetprestene» på 1700-tallet talte varmt for poteten, og mange ga ut veiledninger. Den mest kjente var P. H. Hertzbergs Underretning for Bønder i Norge om den meget nyttige Jord-Frugt Potatos at plante og bruge (1763). Hertzberg var prest i Ullensvang i Hardanger og fortalte i senere utgaver av skriftet at bøndene i Sunnhordland hadde tatt poteten i bruk.
I Norge var det nødsårene under napoleonskrigene som for alvor satte fart i potetdyrking. Blokaden gjorde kornforsyning vanskelig, og frost og regn ødela kornavlingene. Mange erstatninger ble brukt, og poteten var antakelig den mest velsmakende.
Tiltakende dyrking – og feilslåtte avlinger
I 1816 vedtok Stortinget å åpne for kommersiell brennevinsbrenning for flere. Potet ble brukt som erstatning for korn i produksjonen av brennevin. Dermed kom også poteten i bruk som åkerplante i de store åkrene på Hedmarken.
Poteten ble brukt i mange varianter som menneskeføde. Kokt eller som erstatning for korn i flatbrød og lefse. Lokale varianter som komle eller raspeball ble populære, og poteter ble brukt som dyrefôr. Flere steder i landet erfarte en at vekselbruk med potet og korn ga gode avlinger og førte til god jordbearbeiding.
Poteten var likevel sårbar for plantesykdommer. I Irland førte feilslåtte potetavlinger på 1840-tallet til omfattende hungersnød og utvandring. I Norge kunne også tørråte og annen skade ødelegge avlingene.
Større enn korn
Normalår rundt 1800 ga trolig en potetavling på 28 000 tonn, mens kornavlingen var på ca. 90 000 tonn. Fra 1813 vet vi at utsæden av korn var 438 000 tønner, mens tallet for potet var 69 000 tønner.
Den første jordbruksstatistikken viser at i 1835 var kornavlingen 166 000 tonn, mens potetavlingen var 261 000 tonn. Potetavlingene var dobbelt så store som kornavlingene gjennom resten av 1800-tallet. Nå var sild og potet blitt hverdagskost, i tillegg til den velkjente grøten.