En dag i mai 1804 var flere fartøyer på vei til Smøla i Møre og Romsdal. Her veltet hvit, illeluktende røyk opp fra mange bål. Det var tang og tare som ble brent. Mennene hoppet i land, slukket bålene, bandt de som holdt på med brenningen og kastet tangen og taren på sjøen. Slik gikk de fram på holme etter holme inntil alle bål var slukket. To spørsmål reiser seg umiddelbart: Hvorfor brente folk tang og tare, og hvorfor førte det til slike reaksjoner?
Siden midten av 1700-tallet var brenning av tang og tare til aske blitt en tilleggsnæring i kystområdene vest i landet, og den sto spesielt sterkt i Møre og Romsdal der ca. tusen personer holdt på med dette. Tangasken ble brukt til å fremstille soda som ble brukt av de norske glassverkene, men mesteparten ble eksportert til England der den også ble brukt til å lage såpe.
Et problem var imidlertid at fiskerne mente røyken var skadelig. Den var så tett at sikten ble ødelagt slik at fiskerne ikke kunne finne fiskeplassene sine. Men verre var det at røyken la seg som en hinne på vannet og skremte fisken. Slike bekymringer var kommet fram første gang under Strilekrigen i 1765 da bøndene i Ryfylke hadde gått til aksjon og tvunget amtmannen til å skrive en resolusjon der brenning av tang og tare ble forbudt i Stavanger amt. Til myndighetene forklarte amtmannen at fisket var gått tilbake, og at allmuen mente at det skyldtes tangbrenningen. Spørsmålet ble dermed om det var naturlig variasjon eller menneskeskapte forandringer som var grunnen til tilbakegangen i fisket.
Uår og uro
Rundt år 1800 slo fisket feil i kystdistriktene i Møre og Trøndelag, og frostårene sto dessuten i kø. Mange steder var det misvekst, og i Romsdal ble ikke kornet modent. Tangbrenningen fikk skylda, også for at kornavlingene sviktet. Høsten 1803 skrev amtmennene i Romsdal og Trondheim til Kommersekollegiet (et slags økonomidepartement) i København om saken. Den ene minnet om at fisket var «nogen Omvexling underkastet», altså at det gikk opp og ned, og skulle man komme til sikre resultater, burde tangbrenningen forbys i 15-20 år. Men det ville medføre et alt for stort økonomisk tap, og han foreslo derfor at tangbrenningen kunne begrenses til tre måneder om høsten.
Den andre var overbevist om at tangbrenningen var meget skadelig. I de tre årene han hadde vært i Trondheims stift, hadde både fisket og kornavlingen sviktet, og han mente det skyldtes tangbrenningen (når det gjaldt kornet fordi røyken svekket solbelysningen). Han mente det var nødvendig å forby tangbrenningen for å finne ut av spørsmålet, men også for å berolige allmuen.
I sin innstilling gikk Kommersekollegiet likevel ikke inn for et alminnelig forbud, men foreslo at amtmennene skulle kunne suspendere tangbrenningen fram til april 1805 i de distrikter hvor det var viktig å berolige befolkningen, og hvor røyken kunne antas å gjøre mest skade. Videre foreslo kollegiet at man skulle ta kontakt med lærde folk i inn- og utland som kunne avklare spørsmålet. Innstillingen ble vedtatt i februar 1804.
Man må kunne fastslå at Kommersekollegiet tok spørsmålet om en mulig miljøkatastrofe i Norge meget alvorlig. Det var interessert i å få avklaret om fiskeriene i Norge som var en av landets viktigste næringer, faktisk var i fare, men det var også viktig å berolige allmuen som hadde gjort opprør før.
Prams reise
Kommersekollegiets Christen Pram, en prestesønn fra Lesja, fikk i oppdrag å reise opp og undersøke spørsmålet. Dessuten skulle han skaffe opplysninger om alle de næringsgrener som sorterte under Kommersekollegiet, og det ble etter hvert hovedsaken. Sommeren 1804 foretok han lange reiser, og overalt fikk han høre at røyken hadde store skadevirkninger for fisket. Det var også de som hevdet at røyken ved siden av å forårsake skydannelse ødela veksten for korn og gress når den la seg over åker og eng. Og noen påsto at når en tykk røyksky hvilte over åkeren de dagene kornplanten skulle utvikle kjernen, ble akset sterilt og kjerneløst. Befruktningen ble altså ødelagt.
Pram så ikke bort fra at røyken kunne skremme fisken, men var mer skeptiske til konsekvensene for været og avlingene. Han viste til en prest på Hitra som hadde god forstand på fisket, og som hevdet at tangrøyken slett ikke skadet sei- eller sildefiskeriet, og at fiskeplassene ble skjult av røyk så sjelden at det ikke var av stor betydning.
Vitenskapelige eksperimenter
Sommeren 1804 var det også aktivitet i København. Vitenskapsselskapet hadde nedsatt en kommisjon på fire mann til å undersøke spørsmålet, og den ble ledet av Erik Viborg som var veterinær og professor ved veterinærhøyskolen i København og tidligere professor i botanikk. Kommisjonen gjennomførte omfattende eksperimenter, både med torsk i tønner og i sjøen. I siste tilfelle ble tretti torsker satt ut i hvert sitt garn som var tett i bunnet og på siden, og tangrøyk fra bål på land ble ledet over det ene garnet, men ikke det andre. Intet tydet på at røyken sjenerte fisken, og konklusjonen var at røyken ikke hadde hatt noen som helst innflytelse på fisken i garnene. Noen helt generell konklusjon ble ikke trukket, men det var nærliggende å slutte at tangrøyken var helt uskadelig for fisken i sjøen. Det virker sannsynlig også i dag.
Sterilt korn?
Kommisjonen fant derimot ut at tangrøyken kunne ha skadelig innflytelse på vegetasjonen. Tangrøyk som hvilte over kornåkre hele dager, skadet befruktningen og gjorde kornet mer eller mindre goldt, altså sterilt. Denne observasjonen synes imidlertid ikke å springe ut av eksperimenter, men stammet antakelig fra Viborgs allmenne botaniske innsikter. Dette kan det ha vært noe i så lenge det dreide seg om havre, og det var det mest brukte kornslaget, for den vil ha sol under befruktningen. Ovenfor har vi sett at noen av Prams informanter hadde vært inne på det samme.
Det var altså lysets betydning for befruktningen som var poenget. Varme var selvfølgelig viktig for modningen, og mangelen på varme skyldtes først og fremst at det hadde vært uår. Det var mange steder, også i innlandet, at kornet ikke ble modent. Selv om lave temperaturer var hovedforklaringen på avlingssvikten, kunne altså tangrøyk skade forplantningen, slik noen i samtiden hevdet.
Hvordan gikk det?
De vitenskapelige undersøkelsene hadde altså gitt ganske sprikende resultater, og Kommersekollegiet våget ikke å foreslå noe bestemt vedtak i saken. Det kjøpte seg tid ved å forlenge ordningen med lokal suspensjon av tangbrenningen i ett år til. I mellomtiden innhentet kollegiet opplysninger fra konsuler i Leith i Skottland og Cherbourg i Frankrike som skrev at tangbrenningen ikke medførte slike problemer der.
Fra amtmennene i Norge kom det rapporter om hvordan fisket hadde utviklet seg det siste året, og kollegiet fant at den lokale utviklingen ikke hadde hatt noen sammenheng med om tangbrenningen hadde vært suspendert eller ikke. Dermed fastslo kollegiet at tangbrenningen ikke var skadelig for fisket og ville sette i gang en opplysningskampanje om det.
Imidlertid ble det snart oppdaget en ny metode for å fremstille soda basert på koksalt, og dermed ble tangaske som råstoff utkonkurrert.
I annen halvdel av 1800-tallet kom tangbrenningen i gang igjen, og da ble tangasken brukt til å produsere jod, noe som pågikk til tangaske i 1930-årene igjen ble utkonkurrert, nå av chilesalpeter. I denne andre fasen ble Jæren det viktigste området, og produksjonen ble større enn i den første fasen.
Den sure røyken var fortsatt ikke populær, og forfatteren Arne Garborg var blant dem som ikke var begeistret. Han husket hvor fælt taren luktet i naturlig tilstand, og når man la den på varmen, måtte det bli «omtrent som når Lars Oftedal står i kordøren og afdækker sit privatliv». Men det kom ingen klager over at røyken skremte fisken.
Artikkelen er en noe forkortet versjon av en kronikk i Klassekampen 14.10.2020.