Sterilisering: tvang og frivillighet

Norsk steriliseringspraksis var lenge preget av uklare grenser mellom tvang og frivillighet.

Før steriliseringsloven av 1934 var det strengt tatt bare tillatt å sterilisere kvinner som av medisinske grunner ikke burde bli gravide. Den nye loven endret dette ved at den åpnet for «en øket kontroll av mindreverdige individers forplantning av slekten», slik et medlem av lovkomiteen uttrykte det. I tillegg fikk «psykisk normale», både kvinner og menn, mulighet til å velge sterilisering som prevensjon.

Steriliseringsloven var gjeldende fram til 1978, bare avbrutt av NS-regimets steriliseringslov i tidsrommet 1943–1945. Totalt ble 43 731 personer sterilisert med hjemmel i 1934-loven.

Foto av en gruppe mennesker som ser mot kamera
Beboere på Østlandske vanførehjem ved Hamar i september 1941. Med innføringen av NS-regimets steriliseringslov stod alle som kunne ventes å føde barn med det lovteksten definerte som «legemlige og sjelelige svakheter» i fare for å bli tvangssterilisert. Foto: Nordmann/Domkirkeodden

«Mindreverdige»

Med «mindreverdige» ble det i 1934-loven særlig siktet til «sinnssyke» og «åndssvake» som ikke kunne antas å forsørge barn, eller som ville få «arvedefekte» barn. Det var i tråd med en sosialpolitisk og eugenisk tenkning som vi også gjenfinner i etterkrigstiden.

Totalt ble 2123 «mindreverdige» sterilisert – 1900 kvinner og 223 menn.

Lenge utgjorde de «mindreverdige» en stor andel av alle steriliserte – før krigen hele 75 prosent, i siste halvdel av 1940-åra rundt 50 prosent. I perioden 1960–1965 var det totale antallet «mindreverdige» som ble sterilisert, fortsatt høyere enn før krigen, men disse utgjorde nå ikke mer enn knappe 6 prosent av alle steriliseringer.

Tvangssterilisering av «mindreverdige»

«Mindreverdige» som ble sterilisert, kan deles i to grupper: De som ble sterilisert etter søknad fra andre, og de som selv søkte om et slikt inngrep. Totalt 922 personer ble begjært sterilisert av andre i henhold til steriliseringslovens § 4. Søkerne var enten foreldre, oppnevnt verge eller hjelpeverge, eller andre med samtykke fra foreldre, verge eller hjelpeverge.

Antallet slike tvangssteriliseringer var høyest i siste halvdel av 1940-åra. I 1950-åra ble flere begjæringer avslått – mot slutten av tiåret nesten 40 prosent – fordi helsemyndighetene savnet dokumentasjon på at vedkommende ikke var i stand til å ta avgjørelsen om en eventuell sterilisering selv.

Indirekte tvangssterilisering av «mindreverdige»

1201 «mindreverdige» leverte selv søknad om sterilisering i henhold til 1934-lovens § 3 annet ledd. Samtykke fra foreldre, oppnevnt verge eller hjelpeverge var påkrevd.

Disse steriliseringene hadde størst omfang i tidsrommet 1945–1965. De var formelt frivillige, men i praksis ofte tvangspreget. Mange undertegnet en søknad for å bli utskrevet fra institusjon, for å få utført abort eller for ikke å bli fratatt barn.

Foreldre som nektet å gi samtykke til sterilisering av sine mindreårige barn, ble ofte erstattet med en samtykkevillig verge eller hjelpeverge. Det skjedde både når den mindreårige undertegnet søknaden, og når vedkommende ble begjært sterilisert av andre.

Begrenset valgfrihet for «psykisk normale»

Etter krigen ble stadig flere «psykisk normale» over myndighetsalderen sterilisert etter egen søknad med hjemmel i 1934-lovens § 3 første ledd. Denne bestemmelsen stilte ikke krav om samtykke fra verge eller hjelpeverge, men man måtte ha samtykke fra ektefellen der det var aktuelt.

Inntil 1960-åra var det oftest kvinner i fattige, særlig barnerike, småbruker- og arbeiderfamilier som ble sterilisert etter denne bestemmelsen. Få tok initiativet selv, men flere lot seg villig sterilisere på grunn av graviditetsangst eller en vanskelig livssituasjon.

Andre kvinner opplevde et sterkt steriliseringspress, særlig fra kommunale myndigheter i helse- og sosialsektoren og fra distriktsleger som ikke sjelden snakket om «problemfamilier» som belastet kommunale sosialbudsjetter. Flere av disse kvinnene lot seg motvillig sterilisere for ikke å bli fratatt barn eller for å få avbrutt et svangerskap de ikke ønsket å fullføre.

Det var ingen hjemmel for å sette sterilisering som vilkår for abort, verken før eller etter Norges første abortlov fra 1960. Likevel ble dette gjort, og da som regel på legenes initiativ.

En populær prevensjonsmetode

Fra slutten av 1960-åra endret steriliseringspraksisen karakter. Det ble langt færre åpenbare tvangssteriliseringer og frivillige steriliseringer med tvangspreg. Eugeniske begrunnelser spilte en stadig mindre rolle. Det samme gjorde sosial og økonomisk nød som begrunnelser.

I stedet ble praksisen preget av at både kvinner og menn, særlig med middelklassebakgrunn, valgte sterilisering som prevensjon. I perioden 1972–1977, som var 1934-lovens siste år, utgjorde disse en stor andel av alle steriliserte i gruppa «psykisk normale» over myndighetsalder, som nå sto for mer enn 99 % av alle steriliseringene.

Emneord: Sosiale forhold Av Per Haave
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 22. jan. 2024 14:04