De statistiske folketellingene skilte mellom hovedpersoner, som forsørget seg selv og eventuelle andre, og bipersoner, som ble forsørget. Befolkningen var altså organisert etter et familieprinsipp. Spørsmålet om forsørgelse – hva man lever av – var bestemmende for hvordan individene ble sortert og plassert i tabellene.
Men hvordan håndterte befolkningsstatistikken familier med to hovedpersoner? Selv om de ikke var mange, klarte gruppa gifte kvinner med eget fulltidsarbeid utenfor hjemmet å skape betydelig statistisk hodebry.
Vi skal se på et eksempel med en berømt kvinne som forsørget seg selv og vel så det.
Husmorideolog og yrkeskvinne
Henriette Schønberg Erken er mest kjent for sin monumentale kokebok fra 1914, Stor kokebok. Den er likevel bare én i en lang rekke – Schønberg Erken utga kokebøker så godt som årlig mellom 1895 og 1951. Hun drev dessuten egen husstellskole gjennom mange år, var aktiv som skribent og foredragsholder og holdt kostholdskurs i regi av Norges Husmorforbund.
Kokebokforfatteren og skolebestyreren spilte dermed en aktiv rolle i formuleringen av husmorideologien som skulle komme til å prege det norske samfunnet gjennom store deler av det 20. århundret, samtidig som hun selv hadde en strålende karriere utenfor hjemmet.
I folketellingsskjemaet fra 1910 er Erken registrert med sivilstand gift, familiestilling husmor (hm) og yrke bestyrerinde av husstellskole. Disse opplysningene om henne og familien ble samlet inn, kodet, sortert og prosessert i det statistiske sentralbyrået. Dette nitide arbeidet resulterte i folketellingens hefte nr. 9, «Befolkningen fordelt etter livsstilling».
I tabell 1, under hovedgruppe for «immaterielt arbeid», finner vi Henriette Schønberg Erken igjen som en av 33 kvinnelige bestyrere ved egne skoler i landet.
Gift kvinnelig hovedperson?
Ti år senere, i 1920, drev Schønberg Erken fortsatt sin husstellskole. I tabell 1 i livsstillingsheftet i folketellingen dette året går det tydelig fram hvordan befolkningen ble sortert i hoved- og bipersoner i henhold til hvordan de ble forsørget.
Schønberg Erken gjenfinnes i denne tabellen i det som nå var blitt hovedgruppe VI immaterielt arbeid, undergruppe for undervisning.
Tabellen er som vi ser, satt opp litt annerledes enn tabell 1 ti år tidligere: I de loddrette kolonnene fordeles de ulike gruppene hoved- og bipersoner ut fra hovedpersonenes – familieforsørgernes – erverv og livsstilling. Henriette Schønberg Erken figurerer her som hovedperson, kvinne og gift.
Problemet løst?
Tilsynelatende var problemet altså løst, en gift kvinne kunne være en statistisk hovedperson.
De små hjørnetallene i rubrikken for kvinnelige hovedpersoner angir hvor mange av denne kategorien som var gifte.
Som tabellen viser, var det i Schønberg Erkens kategori i 1920 to gifte kvinnelige skole- eller bladeiere i landet. Begge disse var altså regnet som hovedpersoner i kraft av seg selv, ikke som forsørgede.
Uproblematisk var det likevel ikke: En hovedperson var per definisjon en familieforsørger. Men hvem ble egentlig forsørget av de gifte kvinnelige hovedpersonene? Hvor i tabellen over havnet disse kvinnenes barn og tjenestefolk?
Statistikk og logikk
Henriette Schønberg Erken dominerte det norske kokebokmarkedet gjennom et halvt århundre og tjente nok langt mer enn sin mann oberstløytnanten.
Likevel ble deres felles barn, og tjenestefolkene knyttet til deres felles husholdning, regnet som bipersoner i hans kategori, ikke i hennes.
Statusen som gift kvinne og hovedperson hadde en tydelig begrensning: Tabellen hadde rom for gifte kvinnelige hovedpersoner – men når det kom til stykket, var to hovedpersoner i en familie likevel ikke forenlig med den statistiske logikken.