I årene 1917–1923 omfattet forbudet også hetvin, altså sterkere vinprodukter som sherry, portvin og madeira. Forbudet ble innført som en midlertidig ordning under første verdenskrig, men ble gjort permanent i 1919, da 61,6 prosent stemte ja til brennevins- og hetvinsforbud under en landsomfattende folkeavstemning.
Forbudet var omstridt og ble opphevet etter en ny folkeavstemning i 1926. Men selv da stemte 44 prosent for å beholde brennevinsforbudet.
Avholdsbevegelsen
Avholdsbevegelsen var en av 1800-tallets viktigste folkebevegelser, og innføringen av forbudet vitnet om hvilket viktig sosialpolitisk anliggende avholdssaken representerte.
Avholdsbevegelsens mål var å tørrlegge Norge skritt for skritt. Ved innføringen av et permanent forbud var kampen kronet med endelig seier, mente mange. Det var imidlertid fortsatt mulig å kjøpe øl og «svakvin», det vi i dag kaller vin.
Under forbudstida, nærmere bestemt i 1922, ble det opprettet et vinmonopol i Norge som skulle sørge for omsetningen av vin i hele landet. Det var først og fremst de sterkeste drikkene som ble sett på som et sosialt og helsemessig problem.
Handelsproblemer
Hetvinsforbudet måtte oppheves i 1923, fordi Norge hadde fått store problemer med handelspartnerne Spania og Portugal. For at norske eksportører skulle få selge fisk til disse landene, krevde spanjolene og portugiserne å få selge sherry, portvin og madeira til Norge.
De økonomiske interessene fikk gå foran, derfor kom hetvinen tilbake i utsalgshyllene, nå ved det nyopprettede Vinmonopolet.
Smutthull
Selv om det var forbudt å kjøpe brennevin i Norge i en periode på 11 år, fantes det en viss lovlig og ulovlig omsetning.
Brennevin ble på denne tida anvendt til medisinsk bruk, og mange leger skrev villig vekk resepter med mer eller mindre gyldig medisinsk årsak, gjerne mot en viss pengesum under bordet.
Brennevin ble også brukt til å kurere dyr for sykdommer. Hester og kyr fikk påfallende ofte behov for behandling når det nærmet seg jul og andre høytider.
Kriminalitet
Hjemmebrenning og konsum av ymse varianter av teknisk sprit ble et stort problem i forbudstida. I tillegg kom smugling av brennevin inn til landet.
Dette var en form for organisert kriminalitet som i USA – hvor brennevinsforbudet delvis overlappet med Norges – i stor grad ble dominert av mafiaen. I Norge ble forbudet undergravd av en rekke smuglerligaer langs den uoversiktlige kysten.
En av de kjente kriminelle var forfatteren Arthur Omre (pseudonym for Ole Arthur Antonisen), som skrev om sine lyssky aktiviteter under brennevinsforbudet i boka Smuglere fra 1935.
Alternativer til forbud
Sverige innførte ikke brennevinsforbud, men forsøkte i stedet å regulere forbruket gjennom rasjonering. Alle kunder måtte søke om å få et kjøpekort, en såkalt motbok, hvor den tildelte alkoholkvoten sto oppført. Systemet var åpenbart diskriminerende. Man måtte være over 25 år for å få motbok, og gifte kvinner fikk som regel ikke. De måtte handle på mannens motbok.
Ugifte kvinner fikk en lav kvote, de burde ikke drikke så mye, mente myndighetene. Fattige, arbeidsløse, kriminelle og alkoholikere ble som regel avvist, og motboka kunne inndras dersom man ble tatt for fyllekjøring eller alkoholrelatert vold. Sverige opererte med en slik motboksordning helt fram til 1955.
Da brennevinsforbudet ble opphevet i Norge i 1927 og den sterke drikken skulle på plass i Vinmonopolets hyller, vurderte politikerne å innføre et motboksystem tilsvarende det svenske. Ideen ble imidlertid lagt til side, da man heller ville satse på lokalt edruskapsarbeid og å ha en streng sosial kontroll av omsetningen ved polutsalgene.