Psykiatrisk behandling fra langbad til lobotomi

I første halvdel av 1900-tallet ble stadig nye terapier forsøkt i psykiatrien. Få pasienter ble bedre, mange ble ødelagt av smerter, angst og invaliditet.

Fra slutten av 1800-tallet vokste det fram en sterkere overbevisning om at psykiske lidelser hadde biologiske årsaker. Med et biologisk verdensbilde ble de «terapeutiske hovedangrep» først rettet mot kroppens ytre, deretter mot kroppens indre og til slutt direkte mot hjernen.

Langbad

Langbad var den første behandlingsformen da 1900-tallets psykiatri gjorde kroppen til objekt for terapi. Ved å legge pasienten i varmt vann hver dag i opp til flere uker, skulle man oppnå at uro og angst opphørte. I praksis gikk behandlingen heller ut over hud og muskler.

Behandling med langbad innfridde ikke legenes håp, men jakten på effektive «kroppslige» terapier for å påvirke hjernen fortsatte.

Fotografi som viser rom med fire badekar, mennesker i hvert bad, mann i hjørne og kvinne stående i midten av bildet
Her ser vi et rom tilrettelagt for langbadsbehandling på et ukjent norsk asyl rundt 1916. Foto: Severin Worm-Petersen/Norsk Teknisk Museum/ CC-BY-SA

Malariaterapi

Malariaterapi ble lansert i 1917 for å kurere sinnssykdom i endestadiet av syphilis. Den forsvant ut av psykiatrien da man i 1950-åra begynte å behandle syfilis med penicillin. Malariainfisert blod ble sprøytet inn i pasientene for å gi dem høy feber. Det skulle ta knekken på bakterien som forårsaket syfilis.

I Norge var malariaterapi i bruk fra 1923. For noen pasienter bremset behandlingen utviklingen av syfilis. Det skapte et håp om at også andre alvorlige tilstander kunne la seg påvirke. Derfor omtalte en norsk psykiater malariaterapien som psykiatriens «første vårbud».

Defokalisering

Defokalisering som behandlingsform bygde på en idé om at bakteriespredning fra indre kroppsdeler gjorde hjernen syk. Kildene, «fokalinfeksjoner», skulle fjernes fra munn, hals eller underliv. I Norge var defokalisering i hovedsak begrenset til tanntrekking.

Terapien fikk en viss utbredelse inntil 1940-åra. Den kom opprinnelig fra USA. Der fikk tusenvis av psykiatriske pasienter fjernet flere ulike indre kroppsdeler. Mange døde.

Sovekur

Sovekuren, en europeisk oppfinnelse, kom samtidig med defokaliseringen. Pasientene ble holdt sovende i inntil tre uker med et narkotisk stoff, men ble daglig vekket for å få flytende føde. Pasientene skulle bli hjelpeløse. Da trodde legene at de ville bli mer mottakelige for hjelp.

Komplikasjonene var mange: brekninger, kraftig feber, lammelse av svelg og blære. I 1939 ble det gjort kjent at 17 prosent av kvinnene som var blitt behandlet med sovekur ved et norsk asyl, hadde mistet livet som følge av behandlingen.

Insulinsjokk

Malariaterapi, defokalisering og sovekur ga legene håp om en mer effektiv behandling, men den store behandlingsoptimismen kom først med sjokkterapiene fra midten av 1930-åra.

Insulinsjokk var den første i rekken. Hormonet insulin ble i utgangspunktet brukt som medisin mot sukkersyke. Ved å injisere overdoser av stoffet håpet psykiaterne å kunne kurere pasienter med schizofrenidiagnose. Under behandlingen ble pasienten holdt i dødelig koma i inntil én time.

Bivirkningene var mange: brekninger, pustebesvær, ukontrollerte grimaser og utskilling av illeluktende kroppsvæsker. Mange fikk epilepsi eller ble kronisk sløve. Et ukjent antall døde.

Det ble antatt at en insulinkur først ville virke etter gjentatte behandlinger. Derfor varte en kur normalt i minst to måneder, noen ganger i mer enn fire måneder. Noen leger omtalte insulinsjokk som en livsfarlig behandlingsform og advarte mot den. Likevel ble insulinsjokk brukt fram til 1950-åra, ved enkelte psykiatriske sykehus også lenger.

Cardiazolsjokk

I 1936 fulgte cardiazolsjokkterapien mot schizofreni. Den ble også kalt krampeterapi, fordi innsprøyting av medikamentet cardiazol framkalte kraftige rykninger og bevisstløshet. Cardiazol ble satt med grov sprøytespiss for hurtig å gjøre pasienten bevisstløs. Ved delvis bevissthet fulgte dødsangst og motstand.

Få sekunder etter injeksjonen fulgte hoste, blek ansiktsfarge, ansiktsrykninger, stirrende blikk og skrik. Kroppen gikk i bue med et kraftig rykk. Åndedrettet opphørte, ansiktet ble blålig. Så fulgte rykkvise kramper inntil pasienten mistet bevisstheten.

I snitt ble dette gjentatt 20 ganger i løpet av en kur, på enkelte pasienter opptil 50 ganger. Til komplikasjonene hørte hjertestans og ryggradsbrudd på grunn av kraftige kramper. Et ukjent antall døde.

Elektrosjokk

Elektrosjokk var en enklere og billigere form for krampeterapi. Den ble lansert i 1938. Etter kort tid hadde elektrosjokk erstattet cardiazolsjokk, men bruken av insulinsjokk fortsatte.

Fotografi som viser et elektrosjokkapparat: kasse med brytere og to ledninger
Slike elektrosjokkapparat ble tatt i bruk fra slutten av 1940-årene. Foto: Vegard Haave

Elektrosjokk ble til å begynne med gitt uten narkose eller muskellammende medikamenter. Mange pasienter fikk derfor ryggradsbrudd på grunn av kraftige rykninger.

Elektrosjokk ble brukt ved alle Norges psykiatriske sykehus, også etter at psykofarmaka ble introdusert fra midten av 1950-åra. Metoden er fortsatt i bruk. I dag kalles den elektrostimulering eller elektrokonvulsiv behandling (ECT).

Kirurgisk psykiatri

Sjokkbehandling var ikke den eneste nye behandlingsformen som ble tatt i bruk for å nå fram til pasientenes hjerne. Hjernen ble også forsøk påvirket ved kastrering og lobotomi.

Ved kastrering håpet legene å påvirke hjernen indirekte. Ved lobotomi gikk legene for første gang inn i hjernen. Det markerte den kirurgiske psykiatriens høydepunkt.

En fatal medisinsk ambisjon

I første halvdel av 1900-tallet var psykiatrien drevet av en stor medisinsk ambisjon som i praksis påførte mange pasienter skader og i en del tilfeller tok liv. Asylene ble steder for «destruktive inngrep», het det i Tidsskrift for Den norske lægeforening i 1947. Hvordan kunne dette skje?

Fotografi av omslag til bok. Tekst: "Tvangsprotokol for Sanderud Asyl"
Foto: Per Haave

Flere forklaringer er mulige. Psykiaterne søkte prestisje i det medisinske fellesskapet ved å gjøre psykiatrien til et naturvitenskapelig fag med sine egne terapier. I tillegg ble de ulike terapiene brukt i et lukket system. Inntil rundt 1960 var også de fleste pasientene tvangsinnlagt, og mange var fattige. Dette passet med et biologisk menneskesyn som gjorde fattigdom til et uttrykk for noe biologisk «mindreverdig».

Men selv om terapiene i liten grad innfridde psykiaternes terapeutiske forventninger, bidro de til større ro på avdelingene. Da var mye oppnådd, mente mange psykiatere. «Vi behandler dem, og så går det hele meget stillere og triveligere for seg», sa en av dem i 1954.

Emneord: Kommunikasjon og kunnskap, Sosiale forhold Av Per Haave
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 16. jan. 2024 16:22