Kleberstein er en myk bergart som kan skjæres og formes med kniv. Kleberstein er også svært varmebestandig og egner seg derfor godt til det den særlig er blitt brukt til; kokekar og støpeformer. I bronsealderen (1700–500 f.Kr.) ble kleberstein brukt til å lage støpeformer. Både i yngre bronsealder (1100–500 f.Kr.) og i førromersk jernalder (500 f.Kr.–0) laget man kar som sannsynligvis ble brukt til matlaging. På Vestlandet, og særlig i Rogaland, ble kleberkar gjerne anvendt som gravurner.
Bruddet oppdages
På begynnelsen av 1950-tallet begynte en større restaurering av Nidarosdomen. I den forbindelse trengte de kleberstein. Mye kleberstein. Ved Brubakk i Kvikne i Hedmark fant man en åre med uvanlig tett og ren kleber og startet uttak av stein.
Etter hvert som større flater ble avdekket, var det tydelig at åren hadde vært utnyttet også i tidligere tider. Arkeologene antok at denne virksomheten tidligst skrev seg fra vikingtida. Siden det finnes mange slike klebersteinsbrudd fra vikingtida og middelalderen, kom de fram til at det var viktigere å få god stein til domkirken enn å bevare bruddet.
Mye eldre enn antatt
Arbeiderne som tok ut stein, fant blant annet et stort antall spader av tre, og prøver av disse ble sendt til C-14-datering. Overraskelsen var stor da resultatene kom.
Den ene spaden var fra omkring 400 f.Kr, eller tidlig førromersk jernalder, og slett ikke fra vikingtida. Analyser av prøver av flere andre trespader ga liknende resultater. Alle kunne dateres innenfor førromersk jernalder.
Ved nærmere undersøkelser av bruddet dukket det opp fragmenter av kleberkar av typisk førromersk type. Noen av de påbegynte, men uferdige karene som fremdeles stod igjen, hadde også stor likhet med førromerske keramikkar.
Med bunnen i været
Bruddet ved Brubakk er et typisk dagbrudd hvor karene har blitt forarbeidet i de ytre og lett tilgjengelige flatene i berget. De mange restene av halvferdige kar i ulike stadier gir et godt inntrykk av hvordan karene ble laget.
Som regel ble bunnen formet først. Med skarpe redskaper ble så sidene meislet, skåret og filt til dypere og dypere furer langs kanten. Tilslutt hugget man spor inn under det som skulle bli toppen av karet, og brakk det løs fra underlaget. Flere skrå halve kar står fremdeles igjen og vitner om at denne prosessen ikke alltid var like vellykket.
Etter at karemnet var frigjort, ble det hult ut innvendig og fikk sin endelige form: smalt øverst og bredest nede.
Kar på kar på kar
Deler av bruddet er i dag borte på grunn av steinuttaket på 1950-tallet, men det er fremdeles mulig å se til sammen 789 forhistoriske groper etter uttatte kar og mer eller mindre halvferdige emner til kar. Kar i ulike fasonger og størrelser ligger tett i tett, noe som tyder på at de alle er fra samme tid.
Om vi antar at det ble tatt ut kar i to–tre lag, laget man minst 3000–4000 kar her i løpet av førromersk jernalder. I tillegg ligger sannsynligvis en betydelig del av bruddet fremdeles tildekket av avfallsmasser og jord. Produksjonen kan dermed ha vært enda større.
Antakelig var bruddet i drift i flere hundre år. Vi vet ikke hvem som laget karene, men lite tyder på at befolkningen i nærområdet har vært så stor at den hadde behov for flere tusen kleberkar. Kanskje laget lokale bønder eller fangstfolk kar med tanke på å bytte dem mot andre ting.
Kanskje kom folk fra mer sentrale strøk for å hente ut kar. De kom i så fall sannsynligvis fra Vestlandet eller Trøndelag, for på Østlandet har vi knapt funnet et eneste kleberkar fra førromersk jernalder.
Uten mat og drikke
Også rester av et trefat og en neverkopp ble funnet blant avfallsmassene. Selv om kleber er mykt og skjærbart, er det tidkrevende arbeid å meisle ut et kar. Fatet og koppen kan tyde på lange arbeidsdager med behov for både mat og drikke.