I 1536/1537 mistet kongeriket Norge de siste restene av selvstendighet og selvstyre. Riksrådet ble nedlagt, og det var ingen representative organer igjen i det norske området. Men det fantes fortsatt eliter, som forsøkte å hevde sine interesser på forskjellige måter.
I dansketida (1536‒1814) dannet det seg etter hvert en sterk norsk samfunnselite som avløste adelen som tidligere hadde dominert Norge. Denne eliten bestod av embetsmenn og rike kjøpmenn og hadde stor innflytelse fordi staten ennå var ganske svak. Men hvem denne eliten var, og hvilke grupper den omfattet, endret seg frem til Norge ble en selvstendig stat i 1814.
Adelen forsvinner
Det lille som var igjen av den norske adelen, som hadde utgjort eliten i landet i middelalderen, visnet raskt bort etter 1537. Norske adelsmenn kunne på ingen måte måle seg med den danske adelen når det gjaldt rikdom, makt og antall. Dessuten ble de norske aktivt utestengt fra alle maktposisjoner. Før 1537 hadde noen få norske adelsmenn også hatt betrodde stillinger, men det var det slutt på nå.
I 1600 bodde det om lag hundre adelsmenn i Norge. Dette tallet sank, og 60 år senere var det bare 30. Mange adelsslekter døde ut eller mistet adelsstatusen og «sank ned» i bondestanden, de ble i stedet storbønder. De innvandrede danskene og tyskerne vendte som oftest tilbake til Danmark etter at oppdraget deres i Norge var over.
Ellers i Europa var det som oftest adelen som utgjorde et lands elite, både økonomisk og maktpolitisk, men i Norge var de få og fattige. Det førte til at andre samfunnsgrupper kom til å fylle den ledige posisjonen i toppen av samfunnet: borgerne og embetsmennene.
Nye elitegrupper
Borgere var de som hadde borgerskap i byene, det vil si at de hadde rett til å drive med handel eller håndverk. De utgjorde en egen stand. Mange av dem var utlendinger som hadde innvandret til Norge, flere av dem som klienter eller tjenere for danske lensherrer. De hadde derfor tette bånd til statens menn i Norge. Men også flere nordmenn fra byene eller med bakgrunn i bondeslekter etablerte seg som kjøpmenn. Etter som trelasthandelen og de andre nye næringene vokste på 1600- og 1700-tallet, ble mange av dem svært rike og mektige.
Den andre gruppen var embetsmennene. En embetsmann er en person som er utnevnt av kongen til en stilling i staten. Denne gruppen vokste i perioden, etter som statens makt vokste og man begynte å bygge ut en større statsforvaltning. Embetsstanden spilte en viktig rolle i norsk historie i dansketiden. Det var de som besatte de ulike stillingene i statsapparat rundt omkring i Norge, som prester, fogder og sorenskrivere. Det var de som styrte Norge, og de hadde dermed en viktig rolle, ikke minst fordi sentralmakten lå langt borte.
En sterk elite
Norge hadde i dansketiden en sterk elite som maktet å kreve inn betydelige ressurser fra folket. Det politiske og kulturelle spranget mellom den norske embetsstanden og eliten i hovedstaden København var svært lite, det var snakk om én og samme gruppe: en dansk-norsk embetselite. De lokale embetsmennene i Norge hadde stort spillerom, det var vanskelig for kongemakten å kontrollere dem effektivt. De skaffet seg dessuten lokalekspertise som kunne være gull verdt – ofte bokstavelig talt.
Embetsmenn drev ofte med handel, eiendom, skipsfart og andre næringsaktiviteter ved siden av embetet. Rollene som kjøpmann og embetsmann gikk ofte over i hverandre, mange er derfor blitt kalt «embetskjøpmenn». Toppsjiktet i Norge var i det hele tatt preget av aktivt samarbeid mellom ledende menn i ulike samfunnssektorer. Mange handelsmenn knyttet til seg embetsmenn som kunne arbeide for deres interesser. Dette samrøret ga ofte muligheter for korrupsjon og kameraderi, noe som var ganske utbredt.
Nettverk og gruppeinteresser
Uformelle sosiale bånd var viktige for eliten. Siden staten var liten og svak, var bånd som slektskap og vennskap viktige i folks liv. Foreldre arbeidet aktivt for å skaffe sønner og svigersønner embeter, og slekter samarbeidet for å hjelpe sine egne frem.
Også evnen til å arbeide politisk var viktig for eliten. Det å kunne arbeide for sine egne og sin gruppes politiske og næringsmessige interesser må ikke undervurderes. Maktens uformelle trekk og dens forankring i personer ga eliten stort handlingsrom også under en absolutt kongemakt.