Slaveskipet Fredensborg

Slaveskipet Fredensborgs siste ferd forteller mye om trekanthandelen. 

Den transatlantiske slavehandelen foregikk fra 1500-tallet til ut på 1800-tallet og Danmark-Norge var involvert. I løpet av disse hundreårene ble millioner av afrikanere tatt til fange, solgt som slaver og tvangssendt til Amerika.

Et av de dansk-norske skipene som deltok var Fredensborg som forliste utenfor Arendal 1. desember 1768. Vraket ble funnet i 1974.

Takket være kildematerialet som ble berget i land da skipet forliste, nyere tids dykkerfunn og utgravninger, regnes Fredensborg som det best dokumenterte slaveskip som er gjenfunnet som vrak. 

Med fotlenker, våpen og brennevin

Skipet Fredensborg tilhørte det danske Kongelige Octrojerede Guineiske Compagni. Dette kompaniet var startet av Henning Frederik Bargum, en av Københavns velstående og fremgangsrike handelsmenn, som også var kompaniets direktør.

Handelskompaniene var store koloniserings- og handelsselskaper, som på grunn av sine privilegier og monopoler, spilte en stor økonomisk og politisk rolle på 1700-tallet. Kompaniene eide skip, finansierte reisen, og hadde fort på kysten av Vest-Afrika hvor skipene ble forsynt med slaver.

I København ble Fredensborg lastet med krutt og brennevin, i tillegg til kassevis med geværer og over 30 000 flintstein til geværene. Jernstenger, bomullsstoffer og dunker med halsbånd av vestindiske koraller ble også tatt om bord. Kapteinen skulle bruke varene til å skaffe seg slaver, elfenben og gull, som siden skulle fylle lasterommet på neste etappe av den såkalte trekantfarten: Slavene skulle fraktes til St. Croix i Karibia for å arbeide på de store plantasjene. Fra Karibia til København skulle Fredensborg frakte kolonivarer som sukker, elfenben, tobakk og bomull.

Kart over Fredensborgs rute
Fregatten Fredensborgs reise. Tegning av Ants Lepson. Foto, fargelegging og bildebehandling: KUBEN 

Frakt av mennesker krevde en viss spesialutrustning, som medisinsk og kirurgisk utstyr, tønner med krittpiper, såkalte «slave- eller negerpiiber», fotlenker og bøyler. Mat og drikke var særlig viktig. Proviantlisten var omfattende, for i tillegg til mannskapets eget forbruk, måtte de ha med seg det meste av slavematen for overfarten over Atlanterhavet. Det livsviktige vannet var plassert i 160 store vannfat som ble etterfylt ved enhver anledning. Slavene skulle få bønner og gryn, supplert med flesk på søndagene. Flere dager i uka skulle de få brennevin og tobakk.

Den 23. juni 1767 lettet Fredensborg anker i København. Etter værmessige utfordringer i starten, med påfølgende opphold ved uthavna Merdø like ved Arendal, satte slaveskipet kursen mot Afrikas vestkyst i midten av juli.

Gullkysten

Tegning av et fort
Tegning av det dansk-norske fortet Christiansborg. Foto: Danish National Museum

I oktober 1767 ankom Fredensborg Gullkysten og det dansk-norske fortet Christiansborg, som lå i nåværende Ghanas hovedstad Accra. De europeiske fortene lå som perler på en snor langs kysten av Vest-Afrika, hvor de eldste handelsstasjoner og fort ble etablert allerede på slutten av 1500-tallet. Det engelske fortet St. James og det nederlandske Crevecoeur lå begge i nærheten av Christiansborg, noe som førte til konkurranse fortene imellom om de ettertraktede slavene.

På Christiansborg måtte kapteinen selge varene via den danske guvernøren ved fortet, Christian Tychsen. Guvernøren var på sin side helt avhengig av lokale afrikanske handelsmenn og herskere. Menneskene som ble solgt som slaver var som oftest fanger fra kriger mellom afrikanske grupperinger i innlandet. Slavehandelen var altså på afrikanske hender frem til fangene kom til kysten hvor de ble solgt på fortene til de europeiske handelskompaniene for ettertraktede europeiske handelsvarer.

Den hvite manns grav

Dødeligheten var høy blant mannskap på skip som seilte i trekantfart. En lang reise til fjerne strøk var i seg selv risikofull. Dessuten tok ofte sykdommer som kopper, skjørbuk, malaria og gulfeber livet av mange underveis. På Fredensborg kom bare 25 av den opprinnelige bemanningen på 40 mann hjem igjen. Mange døde under oppholdet på Gullkysten, som i likhet med resten av Vest-Afrika, hadde rykte på seg for å være «den hvite manns grav».

Blant de som døde på Gullkysten, var kapteinen på Fredensborg. Overstyrmann Johan Frantzen Ferentz rykket dermed opp til kaptein. Nesten alle tømmermennene døde, og uten dem var det svært utfordrende å bygge om skipet før slavelasten skulle tas om bord. Løsningen ble at to av fortets tømmermenn og seks slaver utførte ombyggingen.

Mye i skipet måtte endres før den andre etappen i trekantfarten. De bygget først slavebrisker - solide hyller som delte mellomdekket i to langs hver side, slik at slavene kunne stues inn på to nivåer. Deretter satte de opp en stormskanse, en vegg som gikk fra dekket og godt opp over skansedekket. I tilfelle opprør om bord ville stormskansen beskytte akterskipet. På toppen av skansen ble det montert fire kanoner rettet mot dekket der de luftet slavene.

Fredensborg lå på Gullkysten i over et halvt år. Dødsfallene blant mannskapet, dårlig vær og utfordringer med å få tak i slaver, førte til alvorlige forsinkelser.

Med levende last

22. april 1768 var Fredensborg klar for avgang. Om bord var 144 mannlige slaver, 78 kvinnelige slaver, 20 gutteslaver og 9 jenteslaver. I tillegg var 9 mannlige slaver med som dekkslaver, det vil si voksne menn som gjorde arbeid på dekk. Da flere matroser var for syke til å arbeide, hadde kaptein Ferentz antagelig ikke annet valg enn å sette slaver i arbeid på dekk, selv om de utgjorde en sikkerhetsrisiko.

Alle slavene ble brennmerket før de kom om bord. Alle handelsselskap hadde sitt eget brennmerke for å holde oversikt over det de anså som sin eiendom. Det guineiske kompani brukte et hjerteformet merke rundt bokstaven S, sannsynligvis for ‘slave’. Merket ble som regel brent inn foran på høyre lår. Slaver som skiftet eier, ble merket på nytt.

Umenneskelige forhold

Kompaniets instruks foreskrev «god» behandling av slavene. Den menneskelige lasten representerte store verdier for Kompaniet og det var viktig å få den frem i live. Under tropesolen i Stillebeltet, med nærmere 300 personer om bord i et fartøy på 31 meter, og med tropesykdommer som herjet, var dette ingen enkel oppgave. Under elendige forhold og i et system hvor fortjenesten var eneste rettesnor, ble behandlingen av slavene både brutal og umenneskelig.

I lasterommet skulle hver slave ha 180 x 40 x 70 cm. Det var vanlig å ta barna fra foreldrene før ombordlasting fordi barn tok unødvendig stor plass i forhold til verdien ved salg.

Forholdene i lasterommet, der slavene var lenket sammen, må ha vært forferdelige og stanken uutholdelig. Instruksen tilsa imidlertid at mannskapet skulle spyle båten tre ganger daglig både innen- og utenbords, og at de skulle gjøre rent i rommet hver morgen når slavene var på dekk for å luftes og spise. De skulle også røyke rommet regelmessig med einer eller krutt og deretter stenke det med eddik. Skipsjournalene fra Fredensborg viser at bestemmelsene i stor grad ble fulgt.

På vei til St. Croix døde 24 av slavene. Sannsynligvis bukket flere under i løpet av de første årene på koloniøya. De drøyt 240 slavene som overlevde reisen utgjorde en liten, men talende del av en dyster statistikk. En regner med at omkring 120 000 slaver ble fraktet fra de dansk-norske fortene i Afrika i den perioden slavehandelen foregikk.

Karibia

Den 9. juli 1768 ankom Fredensborg St. Croix, som sammen med øyene St. Jan og St. Thomas utgjorde Danmark-Norges besittelser i Karibia. St. Croix hadde på denne tiden 18 000 innbyggere. Av disse utgjorde 10 % den hvite, frie delen av befolkningen, og blant dem var også eierne av de innbringende sukkerplantasjene.

Tegnet kart
Kart over øylandet St. Croix i Amerika som oppgir alle navn og plantasjers nummer. Tegnet av danske I. M. Beck i 1767.

Salget av slavene fra Fredensborg foregikk på kompaniets egen gårdsplass i byen Christiansted. Kjøperne fikk mulighet til å inspisere de nakne slavene før de ga bud. Mange ble solgt til plantasjeeiere som satte dem til tungt og farefullt arbeid med å plante, høste og bearbeide sukkerrør. Det var lettest å selge de unge og sterke slavene, mens barn og syke - «avfallsslaver» - ble solgt til slutt.

I Karibia ble skipet bygget om på nytt for kolonivarene som skulle fraktes til København. Ifølge kapteinens rapport var det «277 fat sukker, 717 pakker Porto Rico tobakk, […] 4 sekker bomull, 9 tønner kanelbark og en del mahogni og Campoeche tre». Fortsatt hadde skipet med elfenben og gull fra vestkysten av Afrika. Endelig var sukker den desidert viktigste varen Fredensborg skulle ha med tilbake til København, en last som ville innbringe en betydelig fortjeneste for kompaniet.

Hjemreise

Reisen hjemover var preget av uvær og storm. Skader på rigg og seil ga mye arbeid under svært vanskelige forhold for det lille mannskapet. Da Fredensborg den 30. november, i økende uvær og med dårlig sikt befant seg i Skagerrak, satte skipet kursen mot norskekysten for å søke havn. Det var vanlig at skip som seilte til eller fra København holdt seg langt mot nord gjennom Skagerrak. Bakgrunnen for dette var de fryktede sandbankene utenfor Skagen. Det var tryggere å navigere etter norske fjell og landemerker, og å ha tilgang til de mange trygge havnene langs norskekysten ved behov. Men selv om Fredensborg fikk los om bord, var skipets manøvreringsevne dårlig og seilføringen stor. Skipet grunnstøtte på solid fjell ved østenden av Tromøya utenfor Arendal den 1. desember 1768.

Ved hjelp av tau og andre hjelpemidler klarte alle om bord å redde seg i land. Det ble engasjert folk fra nærområdet som skulle bidra med berging av vrak og last, men skipet sto ikke til å redde, heller ingenting av det dyrebare sukkeret. Den 20. januar gikk siste rest av skipet ned. Av den opprinnelige lasten berget man 17 elefanttenner, 193 stykker fargetre, 153 mahogniplanker og mange ruller med tobakk. Det ble også reddet seil, tauverk og annet skipsutstyr. Men for kompaniet hadde den 17 måneder lange seilasen endt med katastrofe og stort økonomisk tap.

Fotografi av minnesmerke ved havet
Minnesmerke over Fredensborgs forlis på Øyna på Tromøy. Foto: Anita A. Mechlenborg

Fredensborg i dag

Selv om skipet sank, ble Fredensborgs skipsjournaler og skipsprotokoller berget. Det er takket være dem at vi kan gi en detaljert beskrivelse av skipets siste reise. 200 år senere var det også disse kildene som gjorde det mulig å gjenfinne vraket. Etter lang tid med kildegransking og undersøkelser i området for forliset, kunne de lokale dykkerne Odd Keilon Osmundsen og Leif og Tore Svalesen i 1974 påvise nøyaktig hvor vraket lå.

Opp fra forlisstedet hentet dykkerne fantastiske gjenstander, alt fra elfenben til personlige eiendeler etter mannskapet som var om bord i 1768. Funnet av Fredensborg ble viktig for innsikten i og formidlingen av den dansk-norske deltagelsen i slavehandel, både internasjonalt og nasjonalt.

Fredensborgs siste reise er nå en sentral del av den permanente utstillingen «Slavegjort» på KUBEN/Aust-Agder museum og arkiv i Arendal.

Av Ingvild Velure
Publisert 20. jan. 2020 12:00 - Sist endret 21. okt. 2020 17:52