Haugianerne

Da Hans Nielsen Hauge rundt år 1800 sto fram som leder for en religiøs bevegelse, mente myndighetene han var en trussel mot det etablerte styresettet. 

Hans Nielsen Hauge (1771–1824) var bondesønn fra Tune i Østfold. Som ung mann hadde han en sterk opplevelse av at Gud la på ham en stor livsoppgave: Han skulle gå ut til folk og forkynne det kristne evangeliet.

Som lekpredikant og forfatter av oppbyggelige skrifter fikk han tilhengere over store deler av landet, og skriftene hans nådde langt videre enn den flokken som etter hvert kom til å gå under navnet haugianere. Haugianerne utgjorde en folkelig opposisjon, en tidlig lekmannsbevegelse som skulle gi grunnlag for en sterk kristelig motkultur i Norge.

kart over haugianismen i Norge. Visse stadsnamn er markert
Fra han startet sin omreisende forkynning i 1797, ble Hauge flere ganger arrestert og sluppet fri etter kortere eller lengre tid. I 1804 ble han igjen pågrepet og satt fengslet i mange år.Hauge hadde på dette tidspunktet bygd opp en lekmannsbevegelse som strakk seg over hele landet. Kartet viser de største haugianske vennesamfunnene i 1804.

 «Det myndige lekfolk»

Hvordan kunne det ha seg at en bondegutt la ut på forkynnerferd? Var det ikke kirkens oppgave å samle folk til gudstjeneste? Og hva med konventikkelplakaten, loven som forbød lekfolk å forkynne? Hauge opponerte ikke mot statskirkens lære – han mente tvert imot at presteskapet ikke forkynte denne læren rent og rett.

Med utgangspunkt i Luthers tanke om det allmenne prestedømmet hevdet han at hver og en, uten å ha noen prest som mellommann, kunne la seg lede av Gud. Slik utfordret han de lærde og inspirerte lekfolket til å opptre med myndighet.

Slike tanker om en religiøs allemannsrett kunne overføres til andre samfunnsfelt. For kritikk av det religiøse regimet kunne lett utvikle seg til politisk kritikk, og manglende respekt for presten kunne på bredere felt true respekten for alle rikets embetsmenn. Styresmaktene søkte da også å stanse dette utslaget av folkelig opposisjon. Hauge ble flere ganger arrestert, men sluppet fri etter kortere eller lengre tid. I 1804 ble han igjen pågrepet og satt fengslet i mange år.

Maleri som viser preken inne i stue: mann med bok står på skammel, mennesker sitter rundt om i forskjellige sinnstemninger.
«Haugianerne» av Adolph Tidemand, 1848. Foto: Norsk folkemuseum

Pietisme

«Lesere» ble de gjerne kalt, de av allmuen som var særlig ivrige med bibel og bønnebok. Haugianerne hadde bakgrunn i en pietistisk kristendomsforståelse, de la et dypt alvor i sin tro. Her var det ikke nok å være døpt, gå i kirken om søndagen og ellers prøve å leve et anstendig liv.

Bare den som hadde vært igjennom en «omvendelse» med dypfølt anger over syndene sine, kunne ha håp om frelse. Når en på denne måten var omvendt til «sann kristendom», måtte en vokte seg for å fare vill. Sanselig nytelse og verdslige gleder kunne gi urene tanker og føre en bort fra Gud. Alle jordiske valg måtte veies mot håpet om et salig etterliv.

Lederskap og kjønnsroller

På lokalt nivå utgjorde «vennesamfunnet» kjernen i et miljø basert på husstanden. De lokale venneflokkene holdt kontakt gjennom flittig brevveksling og utstrakt reisevirksomhet.

Som fremste autoritet for dette nettverket av «sanne troende» trer Hauge fram som en paternalistisk leder. Han utpekte lokale ledere, han ga retningslinjer for både kristelig og økonomisk virksomhet, han la til rette for finansiering og dirigerte kyndige folk dit han mente de best kunne gjøre nytte for seg – og han ga gjerne råd om hvem den ene eller den andre burde gifte seg med.

Men Hauge kunne også bryte med tidens syn på kjønnsroller: Han utfordret normene for praktisk arbeidsdeling mellom menn og kvinner og provoserte både kirken og samfunnet for øvrig når han lot kvinner drive forkynnelse og ha lokale lederverv.

Tros- og arbeidsfellesskap

De fleste som kom med i haugerørsla, var bønder. Men Hauge skaffet pengestøtte til lån for dem som ville gå i gang med annen næring, og oppfordret trosfellene til å bygge papirmøller, drive sagbruk eller sette i gang med handel. Her måtte de gi akt på lovene, som satte grenser for hvem som fikk drive handel og håndverksnæring i riket.

Både Hauge selv og flere av vennene hans løste borgerbrev for å skaffe seg løyve. Haugianske miljøer utgjorde ikke bare et religiøst og økonomisk nettverk, de kunne også være baser for politisk aktivitet. Flere haugianere ble valgt til riksforsamlingen i 1814.

Innenfor statskirken

Mange steder ble haugianske vennesamfunn opprettholdt langt utover på 1800-tallet. Men med de moderne misjonsorganisasjonene som ble grunnlagt fra om lag 1840 og utover, fikk det kristelige engasjementet nye rammer.

Før Hauge døde, hadde han skrevet et «testamente» til vennene sine, der han rådet dem til å holde fast ved «statens religion». Haugianerne skulle fortsatt dyrke sitt trosfellesskap, men de skulle også møte til gudstjeneste og respektere presten som sakramentforvalter.

Dette budskapet har nok gjort sitt til at den norske lekmannsrørsla i det store og hele kom til å utvikle seg innenfor statskirken – til forskjell fra en tilsvarende bevegelse i Sverige, der folkelig pietisme i vid utstrekning førte til opprettelse av frikirkelige samfunn.

Emneord: Kultur og religion Av Bjørg Seland
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 12. jan. 2024 09:40