I 2006 ble Norges eldste sko funnet på en smeltende snøfonn omkring 2000 meter over havet i Jotunheimen. Skoen viste seg å være fra eldre bronsealder, laget en gang mellom 1420 og 1260 f.Kr.
Kvitingskjølen, hvor skoen ble funnet, er navnet på to fjelltopper som ligger nordøst i Jotunheimen. I dette fjellpartiet fant villreinen attraktivt sommerbeite. Dette har derfor vært et godt jaktområde i forhistorisk tid. Når klimaendringer nå fører til at snøfonnene smelter, kommer hundrevis av mistede og gjenglemte gjenstander igjen til syne på overflaten. Funnene viser at de samme områdene har blitt brukt til fangst gjennom mange tusen år. Antakelig havnet skoen på fonna under jakt.
Sko og klær er sjeldne funn
Bronsealderskoen er spesiell først og fremst fordi veldig få rester av klær og sko er bevart fra denne perioden. Den eldste skoen som hittil er funnet i Europa, fra ismannen «Ötzi», er laget av bjørneskinn og datert til omkring år 3200 f.Kr.
Godt kjent er også klesfunnene fra danske eikekister, med bevarte plagg og sko for både kvinner og menn.
En sko som er lett å lage
Skoen fra Kvitingskjølen er en såkalt hudsko, som er den aller enkleste skotypen. Her er såle og overlær skåret av ett rektangulært stykke som ble snurpet sammen over tærne. Hælpartiet er sammensydd med en lærreim som er trædd gjennom snittede hull eller reimskår i læret. For at skoen skal kunne sitte på foten, er det snittet inn reimskår til ytterligere en reim som snurpet sammen fotåpningen.
Slike hudsko har vært i bruk helt fram til nyere tid, ofte laget lokalt i nærområdet eller på gården. Slik har det nok også vært med denne skoen. Ikke overraskende ser den ut til å være laget av reinsdyrskinn. En slik sko er relativt enkel å lage og krever ingen spesialiserte ferdigheter av den som tilvirker den.
Enkel form
Det er vanskelig å få til en god passform og bruksvennlighet når man lager en slik skotype. For det første fører sammensnurpingen av et rektangulært lærstykke til et overskudd av lær i enkelte områder, og dette gir en relativt klumpete og dårlig passform. For det andre kan bruken av samme skinn både i såle og overlær være en utfordring.
Underdelen eller sålen bør være av relativt tykt og bestandig materiale, både for å forebygge slitasje og for at vann i minst mulig grad skal trenge inn i skoen. Samtidig er det en fordel om oversiden er myk og fleksibel, slik at skoen skal være mest mulig behagelig å ha på. Fordi formen er så enkel, er det vanskelig å si om skoen fra Kvitingskjølen er ment for høyre eller venstre fot.
Hvem var skoens eier?
Hvem kan ha mistet skoen? Er det en manns- eller kvinnesko?
Lengden er omkring 28 cm inkludert sammensnurpingen i forkant. Dersom man beregner at det går med ca. 4‒5 cm av læret til denne sammensnurpingen, sitter vi igjen med en lengde som tilsvarer en moderne skostørrelse nr. 36‒37. Det er likevel vanskelig å beregne nøyaktig skostørrelse når skoen ikke har noen separat laget såle. En annen faktor som også må tas i betraktning, er at læret krymper ved tørking. I dette tilfellet gav målinger av skoen i henholdsvis våt og frossen tilstand forskjeller på opptil 1 cm.
En slik sko kan godt ha tilhørt en kvinne, men det er like sannsynlig at den har vært brukt av en ungdom eller en liten mann. Det er også vanskelig å vite hvilken skostørrelse som var vanlig for kvinner og menn i bronsealderen. Det er derfor fremdeles et åpent spørsmål om det var en mann eller en kvinne som mistet skoen under jakt i Jotunheimen.