Ingrid Semmingsen (29. mars 1910-31. mai 1995) var Norges første kvinnelige historieprofessor, og hun var den første kvinnen med doktorgrad i faget.
Semmingsen er anerkjent som en pioner på utvandringshistorie i Norge og Skandinavia. Dobbeltverket Veien mot vest ruver i norsk migrasjonsforskning og tar særlig for seg forutsetningene for utvandringen fra Norge. Men hvordan var Semmingsens egen vei mot historiefaget?
Oppvekst i Stange
Ingrid Elisabeth Semmingsen (f. Gaustad) vokste opp i Stange som nest eldst i en søskenflokk på seks. Hun hadde en god barndom og vokste opp i trygge rammer på en storgård i Stange vestbygd. Da Ingrid Semmingsen var ett år gammel, overtok foreldrene gården Nøttestad Søndre i Stange.
Moren Gudvor Todderud var datter av en garvermester på Hamar og «litt bydame», ifølge historikeren Sivert Langholm. Faren Peter Thorvald Gaustad var bondegutt, sønn av en gårdbruker og skredder. Han fikk utdannelse på Krigsskolen og ble premierløytnant. Han arbeidet også som gymnastikklærer og ble senere stortingspolitiker for Høyre.
I jordbruksbygda Stange var det store forskjeller mellom gårdseiere og arbeidere. De sosiale ulikhetene, som hun oppfattet allerede som barn, ble retningsgivende for Semmingsen. Hun identifiserte seg med de mindre privilegerte i samfunnet, selv om hun kom fra en ressurssterk familie. Dette synet kom senere til å påvirke hennes utdannelse som historiker, forsker og kom til å prege innholdet i bøkene hun ga ut senere i livet.
Skoleflink
Semmingsen var elev på Hamar Katedralskole og tok allerede som 17-åring eksamen artium som preseterist, det vil si at hun fikk karakteren særdeles tilfredsstillende. På gymnaset tenkte hun på læreryrket.
Hennes latinlærer, Josef Caspari, var en av dem som inspirerte henne til videre studier. De gode sosiale kårene hennes var trolig en medvirkende årsak til at hun kunne velge å ta høyere utdanning. De gode skoleresultatene var nok viktige for at hun valgte en akademisk karriere.
Ifølge henne selv spilte erfaringer fra barndoms- og ungdomstiden inn på de valg hun gjorde i voksen alder med hensyn til studier og forskning.
Arbeidskonfliktene i mellomkrigstiden
I 1927, samme året som hun var russ, oppstod Julussakonflikten i Elverum, omtrent fire mil fra hennes hjemsted. Julussakonflikten var en arbeidskonflikt om fløtingen av tømmer i elven Julussa. Utgangspunktet for konflikten fantes i det pågående arbeidet med organisering av skog- og landarbeiderne som resulterte i dannelsen av Norsk skog- og landarbeiderforbund i 1927.
Direkte konflikter mellom arbeidere og skogeiere, slik som Julussakonflikten i 1927 kan ha bidratt til å forme Ingrid Semmingsens interesse for sosiale forhold i samfunnet. Kanskje motivet for å velge historiefaget finnes i solidariteten Semmingsen helt fra ungdommen av viste med de svakeste i samfunnet, arbeiderne og husmennene?
Senere i livet kunne Semmingsen bli møtt med karakteristikkene som «Husmannshistorikeren fra storgården» og «kaksejenta som ble sosialist». Selv var Semmingsen opptatt av at oldefaren og hans bror hadde vært thranittere, tilhengere av Marcus Thrane, leder for den første arbeiderbevegelsen i Norge.
Universitetet i Oslo
Høsten 1927 begynte Semmingsen å studere ved Universitetet i Oslo. Hun studerte latin og fransk og tok historie som hovedfag. I studietiden var hun politisk engasjert på venstresiden, og var i en periode med i Mot Dag.
Mot Dag var en kommunistisk studentorganisasjon, ledet av Erling Falk, som også ga ut tidsskriftet av samme navn. I årene 1927-1929 var Mot Dag med i Norges kommunistiske parti (NKP).
Semmingsen fortalte senere at hun hadde sittet under Erling Falks kateter og gjennomgått Das Kapital i studiesirkel og at hun ble opptatt av de grunnleggende drivkreftene i historien. Hun sa selv at det var deltakelsen i det radikale studentmiljøet rundt Mot Dag og Clarté som fikk henne til å velge historie som hovedfag.
I løpet av studietiden oppholdt hun seg i Paris, der hun var med på seminar hos revolusjonshistorikeren Albert Mathiez. Blant historieprofessorene ved Universitetet i Oslo betydde Edvard Bull d.e. og Sverre Steen mest for henne. Bull var Semmingsens hovedlærer på bifag, mens Steen var hennes veileder på hovedfag. Steen kom også til å bety mye for forskerkarrieren hennes.
Cand. philol.-eksamen avla hun i 1935 med hovedoppgaven «Arbeiderklassen på Hedmarken». Den handlet om husmannsvesenets siste fase og hun dekket perioden 1850-1900.
Forsker
Ingrid Semmingsens forskningsinnsats strekker seg over en 40-års periode fra midten av 1930-årene til slutten av 1970-årene. I sitt virke som historiker delte Semmingsen sin arbeidskraft mellom to områder: sosialhistorie og emigrasjonshistorie.
Ifølge Semmingsen var det ikke lett for en nyutdannet kvinnelig historiker på denne tiden å skaffe seg et levebrød av utdannelsen sin. Hun var først arbeidsledig etter at hun tok eksamen. Men i forbindelse med Oslo Hospitals 400-årsjubileum ble Semmingsen bedt om å skrive sykehusets historie fra grunnleggelsen i 1538 og frem til moderne tid.
Mens hun holdt på med å skrive Oslo Hospitals historie fikk hun i 1935 et tilbud fra Nordmanns-Forbundet om å samle og systematisere materiale om norsk utvandringshistorie. Både Steen og Halvdan Koht var viktige støttespillere bak oppdraget.
I 1938 utkom artikkelen «Utvandringen til Amerika» i Historisk tidsskrift, Semmingsens første arbeid om teamet.
Grunnlegger av utvandringshistorie
Med artikkelen ble Semmingsen en grunnlegger av det vitenskapelige emigrasjonshistoriske studium i Norge. Hun var spesielt interessert i nordmennenes tidlige bosetninger og historier om den norske utvandringen til USA, nærmere bestemt de sentrale statene i Midtvesten, settlementene i Wisconsin, Minnesota og Texas, dit de fleste nordmenn utvandret.
Fram til andre verdenskrig var norsk utvandringshistorie i stor grad et norskamerikansk prosjekt, forfattet av norskfødte immigranter eller første generasjon født i USA. Ingrid Semmingsen innførte en faglig tilnærming til utvandringshistorien med sine grunnleggende verk Veien mot vest.
Veien mot vest
I hennes hovedverk Veien mot Vest, som utkom i to bind, ga hun en vitenskapelig oversikt over utvandringen fra Norge, grunnene til utvandringen og særmerkene ved denne fra et norsk synspunkt. I andre bind var hovedvekten lagt på bakgrunnen for emigrasjonen i Norge og på dens virkninger på det norske samfunnet.
De viktigste årsakene for utvandringen fra Norge var ifølge Semmingsen befolkningsøkningen og den industrielle revolusjonen. Hun hadde kombinert et originalt kildemateriale med offentlig statistikk, bøker, brev og aviser fra Amerika og fra Norge. Med sitt fokus på humanistiske og sosialhistoriske perspektiver, er Ingrid Semmingsen blitt stående som en klassiker i tolkningen av norsk utvandringshistorie.
Semmingsen fikk mye ros for dette arbeidet, både i offentligheten og ved Universitetet i Oslo:
Selv om hun var husmor på denne tiden klarte hun å lage dette arbeidet om en folkebevegelse som berørte nesten hvert eneste hjem i Norge,
uttalte historieprofessor Jacob Worm-Müller. Da hun tok doktorgraden på dette verket, ble hun den første kvinnen med doktorgrad i historie i Norge.
Migrasjonshistorie ble med avhandlingen Semmingsens spesialfelt. Hun inspirerte og veiledet mange forskningstalenter, som senere har gjort seg bemerket i migrasjonshistorie. Under hennes veiledning fullførte flere studenter hovedoppgaver innen dette emneområde.
Gjennom en vid bredde i temaer, i valg av ulike forklaringsfaktorer og en metode som kombinerte både kvantitative og kvalitative kilder kom Ingrid Semmingsen til å påvirke en ny generasjon av akademikere. Denne måten å presentere norsk migrasjonshistorie er siden blitt et begrep referert til som Semmingsen-skolen.
En banebryter
Semmingsen var også en banebryter som tok initiativ til samarbeid mellom nordiske og nordamerikanske forskere. Hennes migrasjonsforskning omfattet ikke bare norsk emigrasjon til USA, men også til Australia, New Zealand og Sør-Afrika.
I hele hennes historikervirke og faglig liv, sto vanlige folk i fokus. Fra 1954 til 1961 arbeidet hun på Norsk Folkemuseum med å samle inn personlige minner fra husmannsplasser.
Hun hadde også mange verv. Semmingsen var tredje varamedlem av Nobelkomiteen fra 1952 til 1972.
Hun var opptatt å framstille historien for folk flest og formidlet bredt i lesverdige bøker. Til hennes verk hører bøkene En verdensmakt blir til. De forente staters historie (1946) og Drøm og Dåd. Utvandringen til Amerika (1975) som var utgitt i anledning 150-års jubiléet for den første organiserte emigrasjonen. Dessuten var Ingrid Semmingsen en av hovedredaktørene i Norges kulturhistorie (1979-81).
I 1963 ble Ingrid Semmingsen Norges første kvinnelige professor i historie. Hun var faglig aktiv fram til sin død i 1995. Selv om Semmingsen arbeidet med mange felt forble sosialhistorien, og da særlig husmennenes og småkårsfolkets liv og yrke, hennes hovedinteresse livet gjennom.
En god støttespiller
Bildet av Ingrid Semmingsen som historiker ville ikke være fullstendig uten Rolf Semmingsen, Ingrids kjæreste og artiumskamerat fra Hamar, så hennes ektemann. De giftet seg i 1939, og han oppmuntret og støttet henne i historiearbeidet.