Det skulle mot og styrke til for å parere slagene på kjøkkenfronten i årene 1940‒45. Foreldre hadde som oftest mer enn nok med å føre den daglige kampen for tilværelsen, som tok nye former i et samfunn med økende varemangel.
Rasjonering og matmangel
Den 9. april 1940 var bare matmel, sukker og kaffe rasjonert. Matsituasjonen under okkupasjonen kan deles inn i to perioder: Den første strekker seg fra våren 1940 til høsten 1942. I denne perioden ble matsituasjonen raskt dårligere – vare etter vare forsvant fra markedet og ble rasjonert. Den andre perioden strekker seg fra høsten 1942 til krigens slutt. I denne perioden ble praktisk talt alle matvarer rasjonert. Den siste matvaren som ble regulert under okkupasjonen, var fisk; det skjedde i november 1943.
Rasjonering krevde planlegging og måtehold. Hvor mye kunne man spise hver dag? Voksne avsto fra brødskiver av hensyn til barna. Det oppsto to hovedsystemer for rasjonering og regulering: ordningen med rasjoneringskort og fastkunde-prinsippet. Alle forbrukere i enkelthusholdninger ble tildelt rasjoneringskort, mens institusjoner som sykehus fikk anvisninger fra forsyningsnemnder. Alle fikk et startlager, deretter fikk de varer bare i bytte mot merker.
Kostholdet under andre verdenskrig er en studie i både armod og fantasi ‒ samt et barometer for store forskjeller i befolkningen. Især barn er sårbare ved ensidig kosthold, og i noen byer ble det påvist underernæring blant barn. Det ble organisert opphold for barn på gårder i Bygde-Norge for at de skulle få et mer allsidig og nærende kosthold, de skulle fetes opp med fersk melk, smør og god mat.
Sikring av kostholdet
Hvordan ble så kostholdet sikret? For det første ble det altså satt i verk systematiske offentlige tiltak ‒ regulering og rasjonering. For det andre ble det importert store mengder varer til landet – hovedsakelig fra Nazi-Tyskland. Men også danskehjelp og svenskehjelp ga viktige bidrag til kosten. For det tredje ble maten skaffet gjennom spontan lokal og utrettelig egenproduksjon. Endelig fant maten rett og slett andre veier enn de vanlige: Slekt, venner og naboer ga bort eller byttet varer til rimelige priser seg imellom, og det foregikk dessuten ulovlig jakt og svartebørshandel med solide overpriser.
Nydyrking og bydyrking
I Bygde-Norge utvidet gårdbrukerne potetarealet ‒ mest på bekostning av engene sine. Småkårsfolk og kommune- og industriarbeidere på bygdene dyrket også opp jord, i hager og på alle slags høvelige grønne flekker.
Landskapet utenfor og inne i byene skiftet karakter. Grønne belter vokste fram rundt byer og tettsteder. Parsellene erobret hverdagens scene, med poteten i hovedrollen. Alle ‒ enten de hadde liten eller ingen erfaring ‒ gjøv løs på leire, sand og søle.
Prydvekster vek for nyttevekster. Det dukket opp parseller i bakken mellom frukttrærne og bærbuskene, på idrettsplassen, på fotballbanen, på den grønne lappen foran kirka, på flekkene oppe i heia, på skolens prydplen og i byparkene, til og med i Slottsparken i Oslo. Bedrifter og enkeltpersoner la ned mye energi i å drive matauk.
Hverdagens utfordringer
På klessiden var det også magert. Det gjaldt å lappe og bytte klær til barn, sy om bestemors festdrakt til konfirmasjonskjole og skaffe skotøy til mannfolkene som holdt på med vedhogst og annet utearbeid. En gammel kiste med tøy etter bestefar ble en gullgruve, innholdet kunne brukes både til å bytte og til å sy om.
Under Nazi-Tysklands okkupasjon av Norge utviklet folk på den måten sine hverdagsrutiner. Folk telte merker og rasjoneringskort og sto i kø. Små og store la ut på strabasiøse turer på sykkel, med tog og til fots for å skaffe mat på bordet. Og det utspant seg «tyttebærkriger» om høsten.
Bytting, børsing, bomturer og køståing krevde sitt av befolkningen. Langsomt høstet voksne, barn og ungdom nye erfaringer. De sådde og sanket ‒ alt fra settepoteter, gulrot- og kålrotfrø til løvetannrøtter og tobakksplanter.
Hvor mange meter divantrekk, gardiner, lakener og gamle klær ble sydd om? Hvor mange timer gikk med til å skaffe mat på bordet? Hvor mange timer, måneder og årsverk brukte det norske folk til sammen på å stå i kø? Én ting er sikkert: Det tok mer enn 45 minutter å lage en krisekake.