print logo

Norsk eksport av tungtvann

Fra 1950-årene eksporterte Hydro tungtvann til land i flere verdensdeler. I 1960 kjøpte Israel 20 tonn, og kravet var at det måtte brukes til sivile formål. Høyst sannsynlig ble tungtvannet brukt i utvikling av atomvåpen. Sympati for Israel førte til at de norske involverte skjulte hva som faktisk foregikk.

Svart/kvitt-foto. Me er inni noko som liknar eit fabrikklokale og ser tre menn i kvite frakkar som arbeider rundt ein betongkonstruksjon. Det står Fare og Beam på mange skilt rundt omkring.
Det ble satset tungt på atomforskning i Norge etter andre verdenskrig. I 1951 bar  arbeidet til norske atomforskere frukter ved at atomreaktoren JEEP­ I ble satt i drift på Kjeller ved Lillestrøm. Norge ble dermed det sjette landet i verden med egen atomreaktor, og hadde stått for konstruksjon og teknologisk utvikling av reaktoren selv. Her arbeider fire fysikere på en reaktorblokk rundt 1951. Foto: ukjent/Norsk Teknisk Museum/CC-BY-NC-SA

Tungtvann til England og Frankrike

I 1950-årene produserte Hydro tungtvann både på Rjukan og i Glomfjord. Hydro var blant verdens største leverandører og den eneste i Europa. Det var mange land som ville kjøpe tungtvann, og Hydro kunne ikke dekke etterspørselen. Det meste ble solgt til Storbritannia og Frankrike som begge var engasjert i utviklingen av atomvåpen. Storbritannia hadde foretatt sin første prøvesprengning i 1952, og Frankrike i 1960.

Fra høsten 1955 var Norge tilhenger av prøvestans, men de så neppe atomopprustning av en nær alliert som et problem. Salget av tungtvann til Frankrike muliggjorde den første franske prøvesprengningen i 1960. Gunnar Randers som var direktør for Institutt for atomenergi på Kjeller, var regjeringens konsulent når det gjaldt salg av tungtvann. Det er all grunn til å tro at Randers, det norske atommiljøet og kanskje også Hydros ledelse kjente til det franske militære atomprogrammet.

Salg til Israel ad omveier

I 1958 viste Israel for første gang interesse for norsk tungtvann. Problemet var at Hydro var lite interessert i å selge tungtvann til Israel da dette kunne ødelegge for Hydros gjødselsalg i de arabiske land. Derfor ble det nyetablerte selskapet Noratom koblet inn. Dette selskapet skulle produsere reaktorkomponenter og annet utstyr, og være hovedentreprenør ved bygging av atomkraftverk. Noratom ønsket å selge reaktorkomponenter til det israelske atomenergiprogrammet, noe som utmerket godt kunne knyttes sammen med salg av tungtvann.

Hydro hadde tidligere levert 20 tonn til Storbritannia som det ikke lenger var behov for der. Randers og Hydro, og også Jens Christian Hauge, advokat og sentral arbeiderpartimann, var behjelpelige med at Noratom fikk kjøpe det britiske tungtvannet, som så kunne eksporteres videre direkte til Israel uten at man måtte søke om eksporttillatelse fra Handelsdepartementet.

Til sivile formål

Problemet var faren for at Israel ville bruke tungtvannet til å produsere atomvåpen. Avtalen som ble inngått mellom Noratom og det israelske atomenergibyrået, ble derfor forsynt med et avsnitt om at tungtvannet bare skulle brukes til sivile formål, og at Norge skulle ha rett til å kontrollere dette. Da det var klart for undertegnelse av avtalen, nektet imidlertid israelerne å undertegne en avtale som inneholdt inspeksjonsrett. Da det ble klart at Norge ikke ville fire, ble imidlertid avtalen undertegnet. Hele saken ble for øvrig håndtert i all stillhet, og avtalen var hemmelig.

Svart-kvitt-foto av nokre mennesker i ein skrånande hage som spring oppover medan dei balanserer eit egg i kvar si skjei.
Det var stor enstusiasme for opprettingen av staten Israel blant ledende politikere i Norge i etterkrigstiden. Her ser vi Golda Meir på et norgesbesøk i 1960, i full gang med eggeløp i hageselskap hos Jens Christian Hauge 17. mai. Meir var Israels utenriksminister og regnes som en av grunnleggerne av staten Israel. Foto: Aage Storløkken/Aktuell/NTB scanpix

På inspeksjon

I 1960 var Israel i ferd med å bygge en atomreaktor i Dimona i Negevørkenen, og på slutten av året skrev britiske og amerikanske aviser at Israel var i ferd med å utvikle en atombombe. Etter amerikansk oppfordring bestemte regjeringen seg for å bruke inspeksjonsretten. I 1961 reiste Jens Christian Hauge til Israel for å inspisere bruken av tungtvannet. Han besøkte reaktoren i Dimona (noe han benektet i sin rapport til Utenriksdepartementet) og fikk også se en større mengde fat med tungtvann som skulle være den norske leveransen. Han tok med noen prøver av tungtvannet hjem. Hauges konklusjon var at ikke noe tydet på at det norske tungtvannet var brukt eller planlagt brukt i strid med forutsetningene.

Det var åpenbart uriktig. Det er videre all grunn til å tro at man på norsk side allerede før kontrakten med Israel ble undertegnet, forsto hva det dreide seg om, og at Hauges inspeksjonsreise kun var et spill for galleriet. De involverte hadde stor sympati for Israel og drev hva som kan kalles privat utenrikspolitikk.

Av Finn Erhard Johannessen
Publisert 12. juni 2017 12:00 - Sist endret 23. juni 2017 11:23