print logo

Bedre levekår

Stat og kommune bygget i etterkrigstiden ut et sosialt sikkerhetsnett som skapte trygghet for den enkelte. Samtidig førte en jevnt fordelt økonomisk vekst til bedre helse og økt livsutfoldelse for brede folkegrupper.

Velferdspolitikken som ble gjennomført i Norge, fikk preg av et sterkere offentlig ansvar enn tilsvarende ordninger de fleste steder ellers i Europa – både når det gjaldt utbyggingen av helsestell og skolevesen og i arbeidet for en bedre boligstandard.

På alle disse områdene ble den norske velferdsstatens politikk preget av høye standarder satt av det offentlige.

Fotografi som viser spedbarn på vekt, helsesøster veier
Til kontroll: spedbarn veies på Hamar helsestasjon i 1949. Foto: Normann/Domkirkeodden fotoarkiv

Velferdsstaten som investering

Et heldekkende og samordnet system skulle sikre alle, uansett inntektsnivå, likeverdig behandling og beskyttelse mot sykdom. På samme måte skulle det offentlige fremme boligreisning, blant annet gjennom den statlige Husbanken og støtte til lokalt boligsamvirke.

Velferdsstatens satsing i helsesektoren de første 25 årene etter krigen kan illustreres ved at antallet ansatte ble nærmere tredoblet – parallelt med strengere krav til kompetanse og utjevning av gamle forskjeller mellom ulike landsdeler.

Slike velferdsprogrammer kostet staten store beløp som regjeringspartiet mente var vel anvendt: «[…] det er penger som vi får mangedobbelt tilbake – gjennom større arbeidsevne, lykkeligere mennesker», het det i et vedtaksdokument.

Tydelige resultater

Resultatene kom til uttrykk på flere måter. Dødeligheten blant spedbarn sank til under en tredjedel av hva den hadde vært før krigen. Skoleoverlegen i Oslo konstaterte at barna midt på 1950-tallet var blitt «friskere, sterkere, større, renere».

Med god hjelp av medisinske fremskritt ble også poliomyelitt og den gamle folkesykdommen tuberkulose, som hadde rammet mer enn 5000 mennesker årlig i tiåret før krigen, praktisk talt utryddet. Samtidig sørget et helsestell som nådde ut til alle, for at antibiotika kunne redusere dødeligheten ved vanlige infeksjoner som lungebetennelse til et svært lavt nivå.

Fotografi som viser jente som blir vaksinert. Andre skolebarn står og ser på
Den første vaksineringen mot poliomyelitt i Norge startet sent på høsten i 1956. Her fra Framtun skole ved Nes på Romerike 16. oktober. Foto: NTB scanpix

På boligpolitikkens område var resultatene like tydelige. I 1938 bodde tre fjerdedeler av Oslos og Bergens innbyggere på ett eller to rom, og nesten én fjerdedel av den norske befolkningen i leiligheter med mer enn to personer per rom. I 1970 bodde over 80 prosent av befolkningen i leiligheter hvor det var minst ett rom per person.

Husbanken hadde samtidig gjort det mulig for de aller fleste på landsbygda og i småbyer og tettsteder å skaffe seg enebolig. Norsk boligstandard ble på denne måten svært høy også i en vesteuropeisk sammenheng.

Kritiske spørsmål

Ved utløpet av 1960-årene møtte velferdsresultatene likevel økende kritikk. Til tross for kraftig utbygging var viktige mål ikke oppfylt. Knapphetsproblemer plaget både primærhelsetjenesten og omsorgsarbeidet for eldre og psykisk syke.

En ny generasjon samfunnsforskere påviste fortsatt skjev fordeling av velferden. De fant øyer av fattigdom både i storbyene og blant grupper som ellers falt utenfor, for eksempel i den samiske befolkningen. Det ble snakk om den «uferdige velferden», og enkelte hevdet at velferdsstaten i virkeligheten var en myte.

Kritikken avspeilte en skuffelse over at velferdsprosjektet omkring 1970 ennå ikke var fullført. Men den var nok også uttrykk for at målene flyttet seg. Økende velstand hadde ført til at mange ønsket en enda høyere standard. Nøysomhetens tid var over, og i stedet for å konsentrere seg om fremgangen ble flere opptatt av velferdsstatens mangler og skyggesider.

Av Even Lange
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 9. mars 2017 17:11