Da USAs utenriksminister George C. Marshall den 5. juni 1947 lanserte et amerikansk hjelpeprogram for det krigsherjete Europa, var den norske regjeringen i første omgang avventende. Hva var årsaken til det? Og hvordan forholdt nordmennene seg til Marshallhjelpen da den ble en realitet?
Begrenset entusiasme
Det amerikanske løftet om økonomisk bistand burde passet godt til den norske regjeringens ambisjoner om en rask gjenoppbygging etter krigen – ambisjoner som vanskelig kunne realiseres uten tilgang til fremmed valuta og import av materiell. Marshallhjelpen, eller European Recovery Programme (ERP), som programmet formelt het, ville bidra til å sikre begge deler.
Når regjeringens første reaksjon ikke var entusiasme, skyldtes det andre forhold enn de økonomisk-politiske. Regjeringen ventet lenge med å kunngjøre Norges holdning til programmet, og meldte så inn et behov for dollarhjelp som var langt lavere enn det man virkelig trengte. Begge deler kan forklares med en kombinasjon av utenrikspolitiske og innenrikspolitiske forhold.
Farvel til brobyggingspolitikken?
Det ble tidlig klart at norsk deltakelse i ERP-samarbeidet ville være uttrykk for en vestlig orientering. Sovjetunionen takket nei til Marshallhjelp på egne vegne og nektet andre østeuropeiske land å delta.
Å gå med i dette programmet ville dermed være et brudd med den såkalte «brobyggingspolitikken» som Norge hadde ført siden 1944. Denne politikken gikk i praksis ut på å holde lav profil og forsøke å unngå å ta stilling i den tiltakende spenningen mellom øst og vest.
Deltakelse i ERP-samarbeidet ville dessuten bryte den brede tverrpolitiske enigheten om norsk utenrikspolitikk som hadde eksistert siden 1945 – i og med at NKP var motstandere av norsk deltakelse.
Mer positiv holdning
Den norske regjeringen beveget seg fra å være kritisk avventende – via en noe motvillig tilslutning til å delta – til å forsøke å få så mye som mulig ut av programmet. Denne utviklingen skjedde gradvis fra sommeren 1947 fram mot seinvinteren 1948.
De borgerlige partiene hadde opprinnelig godtatt den forsiktige første reaksjonen, men ble i økende grad kritiske da denne holdningen, i alle fall utad, ble videreført utover høsten 1947. Det samme gjaldt den tydeligst vestorienterte fløyen innad i Arbeiderpartiet. Dette politiske presset bidro til å påvirke regjeringens holdning.
Marshallplanen og spørsmålet om norsk deltakelse reiste imidlertid også andre problemstillinger der det var ulike syn både mellom regjeringen og opposisjonspartiene og innad i hver av disse gruppene. Det gjaldt for eksempel i spørsmål om modernisering og industrialisering versus satsing på mer tradisjonelle næringsveier, og i spørsmålet om planleggingsøkonomi versus liberalisering.
Innad i Arbeiderpartiet fryktet mange at deltakelse ville gjøre det vanskelig å videreføre partiets økonomiske politikk, blant annet med tanke på statlig eierskap. Denne frykten viste seg i hovedsak å være ubegrunnet.
Marshallhjelpen i pressen
Diskusjonen om og reaksjonene på ERP i pressen gjenspeilte langt på vei synet til de politiske partiene og grupperingene. De fleste større avisene var innledningsvis skeptiske fordi de fryktet at planen kunne føre til tilspissing mellom blokkene – og gjøre en norsk mellomposisjon vanskelig. Flere store aviser så på forslaget om Marshallplanen som utslag av et amerikansk ønske om å utvide sine eksportmarkeder for å unngå en krise forårsaket av overproduksjon.
Etter hvert beveget flere av de større avisene seg i retning av en annen tolkning, først presentert i Bergens Tidende, som gikk ut på at Marshallplanen først og fremst hadde en ideologisk og strategisk begrunnelse. For flere av partiavisene, som Arbeiderbladet, falt denne nyorienteringen sammen med at de distanserte seg fra brobyggingspolitikken.
Med unntak av kommunistiske Friheten, som opprettholdt sin motstand mot norsk deltakelse i ERP, ble Marshallhjelpen etter hvert positivt fremstilt i alle de største norske avisene.