print logo

Marshallplanen – fra skepsis til omfavnelse

Gaver og lån gjennom den amerikanske Marshallhjelpen var avgjørende for den raske gjenoppbyggingen av Norge etter krigen. Likevel ønsket regjeringen først å takke nei til hjelpen.

Da det amerikanske hjelpeprogrammet Marshallplanen ble lansert etter annen verdenskrig, mottok Norge bistand til en verdi av rundt 450 millioner dollar over fire år, over 60 milliarder norske kroner i dagens verdi, hoved­sakelig som gaver. Men regjeringen Gerhardsen anså Marshallplanen som hverken nødvendig eller ønskelig for Norge da den ble lansert i 1947.

Den passet hverken med regjeringens utenrikspolitiske ønskemål, som lå til grunn for brobyggingspolitikken, eller med forestillingene om den internasjonale økonomiske utviklingen etter krigen. I tillegg fantes det USA-skeptiske miljøer i alle de norske politiske partiene i perioden.

Nødvendig hjelp

Marshallplanen var helt nødvendig for gjennomføringen av den norske gjenreisnings- og vekstpolitikken etter annen verdenskrig. Den gjorde det mulig å opprettholde et tilstrekkelig importnivå for matvarer, innsatsvarer for industriutviklingen, kull og olje.

Den la også grunnlaget for et åpent internasjonalt økonomisk system, som var en forutsetning for at Norges eksportavhengige økonomi skulle fungere som planlagt. Marshallplanen representerte også et første skritt mot et amerikansk sikkerhetspolitisk engasjement i Europa. Dette engasjementet ble formalisert med Atlanterhavspakten i 1949, som lå til grunn for opprettelsen av NATO.

Fotografi, butikk, interiør. Kø foran disk. Skilt med tekst "Norske varer gjennom Marshall-planen
«Norske varer gjennom Marshall-hjelpen», til salgs i Steen og Strøm i Oslo, 1950. Foto: NTB scanpix

Planlegging for krise

Regjeringen Gerhardsen bygde sine planer for gjenreisningen og videre industriutvikling på en forestilling om at den internasjonale økonomiske utviklingen etter annen verdenskrig ville gå i samme spor som etter første verdenskrig: Et kortvarig etterspørselspress ville følges av en overproduksjonskrise.

Da ville amerikanerne bli nødt til å låne bort penger for opprettholde aktiviteten hjemme. Dermed ville det ikke være vanskelig for Norge å låne de nødvendige midler til gjenreisningen i det internasjonale markedet.

På tross av at etterkrigskrisen lot vente på seg, holdt sentrale medlemmer av regjeringen fast ved denne forestillingen til langt ut i 1948.

Knapphet, ikke krise

Våren 1947 hadde de fleste vesteuropeiske stater alvorlige problemer med betalingsbalansen. Uten tilførsel av dollar ville de måtte innføre strenge restriksjoner på utenrikshandelen.

Den tradisjonelle trekanthandelen mellom Europa, USA og de europeiske imperiene, og handelen med landene i Øst-Europa, var gått i stå. Bare en massiv dollarhjelp kunne forhindre at statene etablerte nye handelshindre, og legge til rette for at det skulle bli mulig å veksle ulike valutaer mot hverandre igjen.

Den nyopprettede Verdensbanken hadde ikke blitt utstyrt med tilstrekkelige ressurser til å sikre en slik utvikling. Først høsten 1947 aksepterte de norske planleggerne at den økonomiske situasjonen ville bli preget av knapphet og ikke overproduksjon. Det førte til at de omfavnet Marshallplanen med stor entusiasme. Da hadde de erkjent både at norske dollarreserver ikke var tilstrekkelige for gjenreisnings- og vekstpolitikken, og at knappheten på dollar ville skape nye handelshindringer.

En liberal verdensorden og en vestlig sikkerhetsgaranti

Før utgangen av 1947 hadde regjeringen Gerhardsen tatt inn over seg at Norge var avhengig av langt større dollarhjelp enn den hadde bedt om sommeren 1947. Den var også langt mindre fryktsom overfor amerikanske planer for gjenreisningen av Europa. Den erkjente at det her fantes elementer som kunne virke til norsk fordel – langtidsplanlegging og produktivitetsfremmende tiltak.

På den annen side fantes det elementer som kunne være problematiske for Norge, som rask nedbygging av tollmurer, avvikling av kvotereguleringer og innføring av konvertible valutaer. Liberalisering innenfor et nordatlantisk område ble likevel oppfattet som den uten sammenligning mest gunstige løsningen for norsk økonomisk vekst og utvikling.

Vestvending som forutsetning

En selvsagt forutsetning for den norske tilslutningen til Marshallplanen var den voksende spenningen mellom vestmaktene og Sovjetunionen. Vestvending var Norges reserveposisjon dersom seierherrene fra annen verdenskrig ikke lenger kunne eller ville samarbeide.

En slik etablert reserveposisjon fantes ikke når det gjaldt den utenriksøkonomiske politikken. Her sto regjeringen fast på sin oppfatning om den fremtidige utvikling helt til høsten 1947. Da den så at det ikke gikk slik den hadde trodd, snudde den. Sikkerhetspolitikken og de utenriksøkonomiske forutsetninger for gjenreisning og vekst trakk i samme retning.

Av Helge Ø. Pharo
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 18. jan. 2016 09:57