Tanken bak arbeidsskolen var å erstatte det som ble oppfattet som en lærerstyrt puggeskole, med en skole med arbeidsformer som oppfordret til selvstendig arbeid. Virkemidlene var blant annet elevøvelser, lesestuer, laboratorier og samarbeid på tvers av skolefagene.
Arbeidsskoletanken hadde slått igjennom i den nye normalplanen for folkeskolen fra 1939. Men krigen kom i veien for å omsette ideene i praksis.
Først etter krigen løsnet det. «Etter frigjøringa har det gått framover med en fart som kan ta pusten fra en», het det i Arbeiderbladet i 1950. Normalplanen gjaldt for hele landet, men med forsøk helt fra 1930 av hadde Oslo et solid forsprang når det gjaldt å omsette ideene i praksis.
Nye arbeidsformer
Arbeidsskolen skulle skape større egenaktivitet fra elevenes side og utvide skolearbeidet til å omfatte flere arenaer. Elevene skulle skape i stedet for å kopiere.
Til det trengtes spesialrom: fysikksaler for forsøk, tegnesaler som ga mulighet for å bruke ulike teknikker og materialer, lesestuer der elevene kunne hente kunnskap og utvikle fantasien.
Også samfunnet og naturen skulle gjøres til klasserom. Museer og biblioteker ble tatt mer systematisk i bruk, i tillegg til botaniske hager eller botanisering i naturen. Opphold på leirskoler skulle gi elevene lærestoff i jord- og skogbruk, botanikk, zoologi og historie.
Når man gikk inn i en arbeidsskole, kunne man oppleve egenaktiviteten: klasserom og korridorer som var dekorert med elevenes egne bilder.
Nye institusjoner
Foreldremøtet og konferansetimene var nye midler til å fremme en mer åpen skole. Skolen var blitt «en sentral faktor i familienes, i folkets liv», skrev en overlærer i 1950.
Følelsen av at skolen var noe fjernt og fremmed, skulle overvinnes hos foreldre og andre. Flere steder organiserte foreldre seg i «Skolens venner» for å støtte opp om sin skole.
Kommunen bevilget midler til forsøk med fritidssysler ved skolene. Det kunne være keramikkarbeid, eventyrkveld, maleklubb, veveklubb og lesestueaften. I Oslo deltok over 15 000 – mer enn en tredel av elevene – i slike fritidstiltak ved skolene i 1957.
Sosiale forskjeller ser ut til å ha betydd noe for hvem som oppsøkte fritidstilbudene. Det var tydelig i Oslo, der deltakelsen var opp mot 100 prosent ved enkelte skoler på østkanten. Vest i byen, der avstandene var større, husene rommeligere og tilbudet utenom skolene trolig større, var den lavest. På Vinderen oppsøkte bare 7 prosent av barna skolen utenom skoletid.
Begrensninger
Nye arbeidsformer på selve skolen var lettest å få til der man kunne bygge nytt og sørge for spesialrom. Der det lyktes, kunne besøkende få inntrykk av de vanlige klasserommene – som for tidligere generasjoner «nærmest var skolen» – forsvant i det nye.
Men det fantes hindre. De fleste skolene hadde vært brukt av tyskerne under krigen. De første årene etter krigen måtte brukes til reparasjoner mange steder, og til å anskaffe stoler, bord og vanlig undervisningsmateriell. Dessuten ble bygging av nye skoler, i likhet med boligbyggingen, rammet av materialmangelen i gjenreisningstiden.
Skolebygging måtte vike og kom knapt i gang i de første fem årene.
Plassmangel og lærermangel
Samtidig førte etterkrigstidens «babyboom» til akutt behov for flere klasserom da etterkrigsbarna nådde skolealderen. Oslo og Aker hadde 22 000 skolebarn da krigen sluttet, men 44 000 i 1957. Først i 1953 begynte skoleutbyggingen å skyte fart. Innen 1955 hadde Oslo bygd skoler som tilsvarte nesten hele behovet i en by som Bergen.
Plassmangel og lærermangel virket nok hemmende på utviklingen av reformskolen. Men selv der trengselen var størst, stoppet ikke utviklingen opp.
Også der kunne man finne noen av arbeidsskolens kjennetegn, som gruppearbeid, foreldremøter, klasseavis, leirskole, arbeidsoppgaver om historie, geografi og næringsliv, museumsbesøk, og klassens skuespill ved juleavslutningen.