Det var mye som gikk galt i etterkrigstidens industripolitikk, men det fantes også suksesser. En av dem var alginatindustrien, som framstilte fortyknings- eller stivelsesmidler av tang og tare. Myndighetene ønsket å hjelpe fram denne industrien fordi den kunne bli en eksportindustri og dermed skaffe landet valuta, men også fordi den ville gi arbeid i kystdistriktene.
Sjarm ga støtte
Under krigen var produksjon av grovrenset alginat satt i gang flere steder for at det skulle brukes til forskjellige surrogatprodukter som såpe, tannpasta og impregneringsmidler. Det var Protan i Drammen, under ledelse av Haakon Kierulf, som hadde kommet lengst, og som tok sikte på å framstille rent alginat for et stort marked etter krigen.
Myndighetenes støtte til Protan var til å begynne med ganske ukonvensjonell. Kierulf, som hadde sjarm og kontaktskapende evner, oppsøkte byråkratiet, tok ikke et nei for et nei og fikk et utmerket forhold til flere ledende personer i departementene.
Iskrempulver av hvalfett og alginat
Gode kontakter i departementene var viktig, siden det var mangel på mange råvarer og produsentene var avhengige av å få tildelt råvarekvoter. Kierulf fikk ikke bare kvoter for slikt som trengtes til alginatproduksjonen, men også for sukker og fett.
Dermed kunne Protan framstille et syltepulver med utgangspunkt i alginat. Dette ble en stor suksess, siden det var stor mangel på syltestoffer. Protan laget også et iskrempulver basert på hvalfett og alginat og solgte en tid kunstig marsipan til konditorer med fet fortjeneste.
Helt til sukkerrasjoneringen ble opphevet i 1952, hadde Protan fordel av disse kvotene. Denne tildelingen stred mot de vanlige reglene, understreket Forsyningsdepartementet, som forsvarte praksisen med at de ville hjelpe fram en eksportbedrift.
Nær konkurs
Protan fant nye anvendelser for alginat og vokste kraftig etter krigen. Dermed ble selskapet en eksportbedrift, slik det hadde vært meningen. Men Protan vokste mer i volum enn i lønnsomhet.
I begynnelsen av 1950-årene satte bankene på bremsene og var flere ganger nær å slå bedriften konkurs. Da ble statsgarantier, lån fra Industribanken og Tiltaksfondet og senere Distriktenes utbyggingsfond til god hjelp. Myndighetene tok sjanser som private banker ikke kunne ta, for å hjelpe fram en bedrift de hadde tro på.
Først i 1980-årene oppnådde bedriften gode økonomiske resultater over lang tid. Langsiktig statlig støtte var altså helt nødvendig. I dag er alginatvirksomheten overtatt av et amerikansk selskap, FMC Biopolymer, som høster tang og tare på kysten fra Rogaland til Trøndelag. Selskapet produserer alginat for verdensmarkedet i Vormedal ved Haugesund og er verdens største alginatselskap.