Spørsmål om seksualitet og moral hadde stor potensiell sprengkraft i etterkrigstidens Norge. Mer enn 400 000 personer underskrev «Folkebrevet mot preventivene» i 1948, i protest mot at regjeringen besluttet å gi kondomer til norske soldater som tjenestegjorde som okkupasjonstropper i Tyskland.
Regjeringens hensikt var å forebygge kjønnssykdommer og graviditet når norske soldater «fraterniserte med de tyske kvinner». Kampanjen, med Kristelig Folkeparti i spissen, mente utdeling av kondomer ville virke som en oppmuntring til umoral. Selv om folkebrevet ikke førte til stopp i kondomutdelingen, illustrerer det hvor omstridte seksualspørsmål kunne være på denne tiden.
Trussel mot ekteskapet?
Femten år senere, i 1963, tok sosiologen Erik Grønseth i et radioprogram til orde for at skoleelever burde få prevensjonsopplysning. Indignerte lærere søkte sammen med kirken for å gjøre det klart at «seksuelt samliv bare hører ekteskapet til, og at seksualdriften er bestemt til livets fortsettelse og til å være en positiv, skapende kraft i samfunnet».
Prevensjonsopplysning og bruk av prevensjon kunne ifølge motstanderne undergrave familien som en grunnleggende institusjon i samfunnet. Ekteskapet ville bagatelliseres.
En mer synlig seksualitet
At ekteskapet var den naturlige rammen for seksualiteten, var et syn som ble utfordret fra flere hold. I 1957 verserte saken mot Agnar Mykles Sangen om den røde rubin for retten. Seksualitet for nytelsens skyld ble inngående beskrevet hos Mykle, og romanens hovedperson passet også på at preventivene var på plass før han «eksploderte i henne»:
Hun var så varm og bankende i huden, han lot hånden gli langsomt nedover hennes bryst og dynen gled av henne og hun hindret ham ikke, og på nytt svulmet han og han bad henne snu seg og stå på kne og der var ikke nei i hennes munn og han var syk av tilbakeholdt lyst og hun var et bjerg av rosa villig kjøtt og han dirret av tusen volt og bragte den silketynne gummihinnen i orden og han presset seg inn i henne og holdt om hennes fulle bryster og han skrek da han eksploderte i henne og det var så godt at det slo gnister i ryggraden og han kunne ikke huske at han noensinne i livet hadde vært så kåt.
Utover 1960-årene skulle seksuelt eksplisitte kulturuttrykk føre til politisk bekymring og debatt. Kulturelt sett gjennomgikk den vestlige verden en seksuell revolusjon i 1960-årene. Men den seksuelle revolusjonen var mer enn en kulturell revolusjon. Den omfattet også endringer i teknologi og sannsynligvis også i folks faktiske seksualliv.
P-pillen
Seksuelle normer var i endring, og en viktig bakgrunn for dette var ny og forbedret prevensjonsteknologi. P-pillen skulle bli symbolet på den seksuelle revolusjonen og kvinnens seksuelle frigjøring. I 1967 kom pillen på det norske markedet.
P-pillen ga kvinnen selv kontroll over egen reproduksjon, og den gjorde det på en nøytral og nesten estetisk måte – som del av en vanlig kvinnes morgenritual på badeværelset. Kondom, pessar, hoppe av i svingen og «sikre» perioder hadde vært de tidligere alternativene for barnebegrensning. P-pillen var et prevensjonsmiddel som var uavhengig av selve samleiet. P-pillen «avbrøt» ikke akten, og den var og er det sikreste middelet for å forhindre svangerskap.
P-pillen ble også møtt med motforestillinger. Selv om den protestantiske kirken ikke hadde like avvisende holdning som den katolske, fryktet man hvilke følger en nærmest konsekvensfri utfoldelse av kjønnsdriften kunne få. Pillens bivirkninger, som kvalme og økt risiko for blodpropp, førte til mer generell skepsis på medisinsk grunnlag blant enkelte.
Endret hverdagsliv
Prevensjonsrevolusjonen endret folks hverdag. Den gjorde det mulig, særlig for kvinner, å ha samleie fordi man hadde lyst.
I løpet av 1970-årene så man effektene av bedre prevensjonsteknologi og større åpenhet om seksualitet. I dette tiåret sank antallet ikke-planlagte svangerskap, og nye fruktbarhetsmønstre ble etablert: I dag utsetter kvinnene svangerskapene, og de konsentreres til en kortere periode av livet.
Selv om flere barn fødes utenfor ekteskapet i dag, betyr ikke det at barna ikke er planlagt. De fleste mennesker foretrekker å være i parforhold, men mange går fra det ene samboerskapet og over i et nytt. Prevensjonsbruk har ikke ført til noe storstilt «utøylet driftsliv». Snarere har seriemonogamiet blitt den nye normen.