print logo

Oljen i norsk økonomi

Oljevirksomheten har ført til grunnleggende endringer i økonomi, levekår og arbeidsliv i Norge. Utviklingen begynte i 1970-årene, men skjøt for alvor fart fra slutten av 1990-årene.

Ekofisk-feltet, Nordsjøens første og fortsatt et av de største reservoarene for olje og gass, ble oppdaget i 1969. Snart kom nye felt til. Men den norske oljerikdommen oppsto ikke bare på grunn av nye oljefunn. Også flere perioder med kraftige økninger i oljeprisen har hatt stor betydning.

Fargefoto. Sjø og himmel, fleire oljeriggar som er knytt saman med gangbruer.
Ekofisk-feltet var det første feltet på norsk sokkel som kom i produksjon og er, med sitt godt utbygde ledningsnett mot Storbritannia og Fastlands-Europa, et viktig knutepunkt for oljenæringa i den sørlige Nordsjøen. Foto: BoH/CC BY-SA 3.0

Vinteren 1974 ble prisen på olje mangedoblet som følge av en ny produksjons- og prispolitikk fra organisasjonen av oljeproduserende land, OPEC. For de fleste europeiske land var dette dårlig nytt. Energikostnadene ble mye høyere for bedrifter og husholdninger. Men norske oljeinntekter økte kraftig. Det nye oljeprishoppet i 1979/1980, under krigen mellom Iran og Irak, hadde en tilsvarende virkning.

Oljeinntektene ga ustabilitet

Bevisstheten om at oljen ville gjøre Norge rikt, hadde stor innflytelse på politisk debatt og beslutninger allerede før de største inntektene kom. 1970-årene var kjennetegnet av veldig høy pengebruk i offentlig sektor, der en mengde dyre reformer ble løftet frem på kort tid.

En kraftig heving av inntektene i jordbruket og den nye arbeidsmiljøvernloven var blant disse reformene, i tillegg til en omfattende utbygging i helsevesenet og utdanningssektoren. Alt dette førte til en sterk innstramming i politikken sent i tiåret.

Boom og innstramming

På åttitallet kom en tilsvarende rask vekst i privat pengebruk. Tidligere hadde bankenes utlån vært regulert. Opphevingen av de viktigste reguleringene var en av hovedårsakene til den store boomen midt i dette tiåret. I 1986 falt oljeprisen. En kraftig økonomisk innstramming måtte til, og utviklingen endte i en dyp økonomisk krise tidlig i 1990-årene.

I begge ekspansjonsperiodene spilte de forventede oljepengene en viktig rolle i argumentasjonen for at det var rom for å bruke mye mer penger i norsk økonomi. Og oljeprisfallet i 1986 viste hvor avhengig den norske økonomien var av inntektene fra oljen.

De store rikdommene

I 1990 vedtok Stortinget å opprette et oljefond for å spare oljeinntekter til fremtidige generasjoner. Men ikke før i 1996 ble det noe overskudd som kunne overføres til fondet.

Omkring tusenårsskiftet steg imidlertid oljeprisen til nye høyder, og etter dette har Norge hatt ekstremt store inntekter fra fondet. Noe er blitt brukt forløpende, men store summer er også blitt spart.

Forgrunn: beitemark, sauer. I bakgrunn plattformdekk og lange plattformbein
Condeep-plattformen Troll A, til oljefeltet Troll i Nordsjøen vest for Kollsnes i Hordaland, slepes forbi Rennesøy i Boknafjorden, på vei fra anlegget i Jåttåvågen. Foto: Pål Christensen/Stavanger Aftenblad

Særnorske ordninger

Kontrasten mellom rikdommene i Norge og den økonomiske situasjonen i andre europeiske land har blitt stor særlig etter «finanskrisen» i 2008, som har preget internasjonal økonomi siden. Norge har knapt hatt tegn på noen krise. Mens ledigheten i Europa har kunnet sammenliknes med krisen i mellomkrigstiden, har Norge hatt god sysselsetting med fortsatt økende velstand.

I etterkant av finanskrisen var det norske oljefondet mer enn dobbelt så stort som hele den greske statsgjelden. Offentlige velferdsordninger har blitt skåret ned i de fleste europeiske land. Norge innførte noen begrensede endringer i pensjonsordningene i 2005. Men ellers er de norske ordningene, som gir både stor trygghet og høye kostnader, intakte.

Rikdom og fremtid

Velferden er ikke bare statlig, men også privat. Norge har små forskjeller i lønninger og inntekter sammenliknet med andre land. De norske lønningene lå i 2014 mer enn 60 prosent over gjennomsnittet blant EØS-landene. Det meste av denne avstanden er skapt etter årtusenskiftet gjennom den høye etterspørselen og de store inntektene i norsk økonomi.

Arbeidsinnvandringen er historisk svært høy. Nordmenn har vent seg til at svensk og polsk er vanlige språk på norske serveringssteder og byggeplasser.

Den nye norske staten som ble dannet i 1814, var fattig. Men den styrket målbevisst sin løfteevne gjennom en lang periode hvor store byrder ble lagt på befolkningen. 200 år senere står Norge på sett og vis i motsatt posisjon. Staten er grunnrik, og den har store ressurser å overføre til innbyggerne. Men kanskje gjør rikdommen, både i staten og blant privatpersoner, det vanskeligere å formulere store felles visjoner for den mer langsiktige utviklingen?

Av Einar Lie
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 29. aug. 2016 11:25