Feminisme i ukebladform

Kvinnediskriminering handler ikke bare om formell politikk, men også om kultur, mente utgiverne av det feministiske bladet Sirene. De ønsket blant annet å endre populærkulturens framstilling av kvinner.

Magasinforside med bilde av kvinne med skaut
Sirene, nr 1, omslaget. J. W. Cappelens forlag.

Bladet Sirene ble startet i 1973 som et alternativt ukeblad som beskrev kvinners liv og hverdag ved hjelp av feministisk samfunnsanalyse. «Vi var lei av å lese i ukebladene at en ny hårfarge, kjole eller oppskrift var svaret på våre problemer», het det i den første lederartikkelen.

Bladet kom ut fra 1973 til 1983, med mellom åtte og tolv nummer i året. Redaksjonen bestod av seks kvinner som var kjent fra norske medier og kulturliv, med støtte fra en gryende kvinnebevegelse. Blant disse var forfatteren Bjørg Vik og NRK-journalisten Astrid Brekken.

Bladet engasjerte lesere langt utover kvinneorganisasjonene og ble et begrep i vide kretser av norsk offentlighet. Aftenposten skrev i 1975 at Sirene «sprengte en bresje i ukepressens kompakte, roseduftende havehekk».

Bevisstgjøringsfeminisme

Kvinnene bak Sirene lot seg inspirere av den nye kvinnebevegelsen i USA på 1960-tallet, som var opptatt av mer enn å kreve utvidete formelle rettigheter. Like viktig var det å utfordre den borgerlige kulturens holdninger om at kvinner først og fremst egnet seg som koner, mødre og forbrukere. Et viktig mål var å utfordre kvinnesynet som ble presentert i populærkulturen.

En rekke unge kvinner, fortrinnsvis fra middelklassen, begynte på denne tiden å argumentere for at diskrimineringen av kvinner ikke bare handlet om politiske rettigheter. Også uformelle kulturelle maktstrukturer hindret dem i å realisere seg på lik linje med menn. Slagordet «det personlige er politisk» ble ofte brukt.

Et opplysningsprosjekt

Sirene tok opp en rekke ulike temaer, for eksempel undertrykte husmødre, sexpress på arbeidsplassen og kvinnelige orgasme. Målet var å opplyse kvinner om maktstrukturene som formet livet deres, og å få dem til å ta kontrollen over sitt eget liv.

En viktig ambisjon var å forandre samfunnet nedenfra, gjennom å løfte fram usynliggjorte kvinnestemmer og -erfaringer. Leserne ble oppfordret til å bidra med tekster der de beskrev sine personlige erfaringer så fritt og autentisk som mulig. Samtidig satte bladet ofte leger og pedagoger til å fortolke lesernes erfaringer og sette dem inn i en politisk sammenheng. Her var Sirene farget av en politisk og medisinsk «saklighet» som har røtter særlig i mellomkrigstidens kulturradikalisme i Norge.

Selv om Sirene var inspirert av den amerikanske kvinnebevegelsen, ble det preget av den norske konteksten. Bladet ble til i etterdønningene av 1960-tallets antiautoritære venstrebevegelser og knyttet frigjøringen av kvinner og andre undertrykte grupper til nymarxistiske, psykoanalytiske og eksistensialistiske diskusjoner.

Simone de Beauvoirs teori om at kvinner var språklig og kulturelt fremmedgjort, kan synes å ha vært viktig for bladets feministiske prosjekt.

Fra suksess til nedleggelse

Etter å ha vært en kraftfull kvinneoffentlighet tidlig på 1970-tallet mistet Sirene sin posisjon i kvinnebevegelsen ved overgangen til 1980-tallet. Bevegelsen ble på denne tiden radikalisert, samtidig som flere tok til orde for at kvinnekampen måtte knyttes tettere til statlige reformer og institusjoner.

Mange hevdet at Sirene var et borgerlig prosjekt, og at bevisstgjøringsfeminismen var politisk kraftløs. Samtidig vokste det fram en mer høyreorientert offentlighet, og kvinnebevegelsen mistet sitt brede gjennomslag i samfunnet. Begge deler bidro til at Sirene ble nedlagt høsten 1983.

Ideene lever videre

Men måten Sirene brakte kvinners liv og erfaringer inn i den offentlige debatten på, lever videre i mediene og populærkulturen. Alt fra rosablogger og selvhjelpsbøker til politiske debattprogrammer og radiodokumentarer drøfter jevnlig spørsmål om kvinners rett til individuell og kroppslig selvbestemmelse på en måte som kan gjenkjennes fra Sirene.

Før 1970 var denne feminismen først og fremst forbeholdt kulturelle og politiske eliter, men med Sirene kan det hevdes at debatten ble allemannseie.

Emneord: Kultur og religion Av Synnøve Skarsbø Lindtner
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 19. feb. 2024 13:04