Troen på hekser var urgammel og utbredt også før 1500-tallet. Det var blitt reist saker mot folk som ble beskyldt for trolldom også tidligere, men i middelalderen var dette ordinære saker blant mange andre.
Først på 1500-tallet fikk de preg av å være noe helt eget: Trolldommen ble den ytterste forbrytelse og en trussel mot hele verdensordenen. Nå fikk de også et omfang og en intensitet av en helt annen grad enn før. Så også i Norden – og i Norge.
Epoken for trolldomsprosessene
Trolldomsprosessenes tid oppsto plutselig og var – i den store sammenhengen – ikke lang. Her til lands varte den et drøyt hundreår, fra midten av 1500-tallet til slutten av 1600-tallet, med 1600-tallets andre fjerdedel som den absolutt mest intense fasen.
Det ble riktignok reist saker om trolldom langt utpå 1700-tallet, men de var svært få og uten de eldre sakenes tyngde og fallhøyde.
Trolldom og kjønn
De som ble anklaget og dømt i trolldomssakene, var i all hovedsak kvinner. Slik var det i utpreget grad i Norge. I tillegg ser det ut til at kvinner som ble dømt, hadde enda mindre muligheter enn mennene til å unngå henrettelsen. Dessuten later det til at et flertall av de dømte var eldre mennesker uten store sosiale eller økonomiske ressurser.
At de anklagede sto sosialt svakt, ble bestyrket av selve rettssakene. Den anklagede i en alvorlig straffesak måtte ofte fri seg selv ved ed. Den anklagede måtte dermed selv skaffe et gitt antall personer som skulle sverge på at den anklagede var ærlig og troverdig. Disse ble så supplert med et tilsvarende antall oppnevnt av retten. Svært få av de trolldomsanklagede fikk noen til å sverge for seg. I betydelig grad fryktet de nok selv å bli trukket inn i saken. Men anklagene rettet seg ofte også mot mennesker – som regel kvinner – uten noe sterkt sosialt nettverk.
Å forklare forestillinger
Trolldomsprosessene har vist seg å være svært vanskelige å forklare fullt ut. Prosessene var på sitt mest intense et nytt massefenomen i store deler av Europa – men forestillingene var gamle og anklagene oftest lokale. De kom fra naboene og sprang ut av enkle, trivielle konflikter.
Det ble utviklet lærde teorier om diabolisme og heksesabbater på sentralt hold, men mange steder – som i Norge – ser det ut til at disse teoriene bare sjelden og i noen få regioner har hatt bredt gjennomslag.
Prosessene forsvant, men troen ble
Som betydelig og dramatisk fenomen forsvant trolldomsprosessene etter 1600-tallet. At de forsvant da, skyldtes at domstolene begynte å stille strengere krav til bevisførselen. Det sjiktet av utdannede embetsmenn som satt i retten mot slutten av 1600-tallet, trodde rett og slett ikke lenger på historiene de ble fortalt. Det magiske verdensbildet ble fra dette tidspunktet et folkelig fenomen. Dette er et felles trekk ved utviklingen i alle de landene hvor trolldomsprosessene utspilte seg i denne perioden.
Det var likevel ikke slik at den folkelige troen på trolldom og hekser forsvant: I Norge mottok domstolene anklager til langt inn på 1800-tallet. Forklaringen på at prosessene forsvinner, er med andre ord bare i begrenset grad at tenkemåten endret seg. Men tenkemåten endret seg hos noen – og disse viste seg å ha makt til å endre måten rettsapparatet virket på.
Hvorfor så mange hekseprosesser?
Det er ikke så vanskelig å finne forklaringer på hvorfor hekseprosessene forsvant. Men det er svært vanskelig å gi noen tilfredsstillende forklaring på hvorfor de oppsto som massefenomen. Det at bølgen av prosesser kom etter reformasjonen, kan tyde på at de religiøse og samfunnsmessige endringene den førte til, er en mer eller mindre direkte årsak.
Men dette er usikkert: Prosessene var ikke bare begrenset til de reformerte landene, og konkrete studier tyder ikke på at de kan knyttes til motsetninger mellom protestanter og katolikker.
Stater på vakt
Det er likevel rimelig å tro at hekseprosessene var et produkt av et skjerpet religiøst-ideologisk klima. Den nye protestantiske læren var, som vi har sett, blitt en statsbærende ideologi i mye sterkere grad enn den gamle. Men dette gjaldt også for katolisismen, som også skapte seg en «ny» lære, utviklet i et motsetningsforhold til protestantismen.
Begge trosretningene var i skarp beredskap mot alt som kunne oppfattes som truende og undergravende. Særlig ga dette seg utslag i frykt og aggresjon i møte med det som kunne oppfattes som organiserte bevegelser. Slik var de reformerte statene på vakt mot jesuitter og andre munkeordener – og mot dem som bedrev organisert trolldom.