print logo

Katolisismen i Norge på 1500-tallet

Katolisismen i Norge ble i løpet av 1500-tallet forvandlet fra selvsagt tro og kulturform ‒ til en «overtro» som ble forfulgt av myndighetene.

Ved inngangen til 1500-tallet var kirken tidenes største organisasjon i Norge. Den omfattet hele befolkningen og strakte seg til øyene i vest, det vil si over hele det norske riket. Den norske kirkeprovinsen i den romersk-katolske kirken besto av elleve bispedømmer: fem på fastlandet og seks på vester­havs­øyene.

Kirkelig eiendom

Den katolske trospraksis førte til en strøm av gaver til kirken, særlig i for­bindelse med sjelemesser. I disse ble det bedt bønner for dem det var gitt gaver for, som oftest jord. På begynnelsen av 1500-tallet eide kirkelige institusjoner 45 prosent av landets jord.

Kirkens øvrige eiendommer var også enorme, med langt flere enn tusen kirkebygninger, blant dem store katedraler og klostre, samt bispeborger, prestegårder og gjestehus for pilegrimer. Interiøret bestod av tusener altertavler, gravmæler, verdifulle rituelle gjenstander, skulpturer, maleri, tekstiler, bibliotek og arkiv.

Messer til hverdags og fest

Kirkene var åpne, det foregikk stadig messer og folk vandret inn og ut. De var sentre for høytider og andre festdager, som årsdagen for vigslingen av kirken (kyrmesse). Den største kirkefesten i Norge var olsok, med feiring i hele den norske kirkeprovinsen – en fest som i dag er best bevart på Færøyene.

Pilegrimer valfartet til Trondheim, der det var opptog med olavsskrinet. Nidarosdomen gjenlød av messer og sang dag og natt.

Se en video om pilegrimsbyen Trondheim fra NRK Skole:

 

 

Kirken som politisk institusjon

Uten egen konge i landet etter 1380 ble kirken den viktigste norske institusjonen også politisk. Erkebiskopen i Trondheim var den fremste talsmannen for norske interesser. Han var leder både for den norske kirkeprovinsen og for det norske riksrådet.

Etter 1520 motarbeidet unionskongen den katolske kirken mer og mer, og i 1536‒1537 ble den avskaffet og forbudt, enda Norge var et fullstendig katolsk land. Kongen konfiskerte kirkegodset, kirkene og kostbarhetene, mens helgenbilder, arkiv og bøker ble ødelagt. Prestene fikk fortsette med sine katolske messer til et generasjonsskifte i 1550-åra, da lutherdommen ble tvunget hardhendt gjennom.

Samtidig illustrasjon av «blodbadet i Stockholm». På torget henrettes mennesker i en kaotisk folkemengde
Kristian 2. var konge i Danmark og Norge fra 1513, og ble hyllet som svensk konge i 1520. Men etter «blodbadet i Stockholm» samme år, da Kristian 2. lot 82 av sine motstandere henrette på torget, fikk han lite støtte fra adelen i Sverige – og også i Danmark. Der samlet adelen seg om Kristian 2.s onkel, den senere kongen Fredrik 1. Fredrik 1. undergravde kirkens stilling både i Danmark og Norge, og sønnen, Kristian 3., avskaffet både det norske riksrådet og den katolske kirken på 1530-tallet. Foto: Det kongelige bibliotek/CC PDM

Etter reformasjonen

Det er bevart få kilder, men de som er bevart, røper en kompromissløs tvang for å gjennomføre reformasjonen. Folk reagerte med uvilje mot en kirke der de ikke fikk lov til å fortsette sitt vante religiøse liv med helgendyrking og deltakelse i kirkefester. De mintes med vemod «den gamle troen» og herlighetene i den tapte kirken.

Unge menn drog til skoler og universiteter i katolske land, særlig til jesuittene. Flere av dem ble prester i den lutherske kongekirken og var katolikker i hemmelighet – et slikt miljø ble rullet opp på Østlandet i 1613. Den fremste jesuitten i Nord-Europa var Laurentius Norvegus (1538–1622) fra Tønsberg, populært kalt Klosterlasse. Han ledet motreformasjonen i Norden i 1575–1622.

Gammel tro levde videre

I mange år fantes det en katolsk undergrunnskirke av både lekfolk og prester. Men folk flest måtte nøye seg med å fortsette med sine katolske vaner:

De korset seg, falt på kne, kysset hverandre, framførte bønner og sanger til jomfru Maria og St. Olav. De fortalte heltehistorier om St. Olav og feiret kyrmesse. De tilbad helgenbilder, bar dem ut for å få velsignelse til åker og eng, beskyttet dem mot ødeleggelse og valfartet til kirker med helbredende helgenbilder – der de søkte hjelp mot plagene sine. Slik fortsatte det i 200–300 år etter 1537.

Madonna fra Veldre, en helgenstatue
Helgenbilder ble fortsatt dyrket etter reformasjonen. Her ser vi en detalj av en Madonna-skulptur fra Veldre, Hedmark. Foto: Svein A. Wiik, Kulturhistorisk museum, CC BY-SA 4.0

Myndighetenes forfølgelse

Myndighetenes kamp mot katolisismen artet seg som forfølgelse, med hets og strenge straffer (pisking og brenning av dem som forkynte sin katolske tro). Avslørte katolikker ble landsforvist, og det ble innført dødsstraff for katolske munker i 1624. § 2 i 1814-grunnloven nektet munker adgang til riket, og innreiseforbudet for jesuitter ble først opphevet i 1956.

Slik gikk det til at det som lenge ble opplevd som det viktigste i nordmenns kultur, ble jagd under jorda og stigmatisert som totalt uakseptabel atferd.

Av Øystein Rian
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 15. nov. 2017 11:11