print logo

Ut av unionene!

To unioner hemmet Norges utvikling, mente norske nasjonalister på slutten av 1800-tallet: den kulturelle unionen med Danmark og den politiske unionen med Sverige.

Den norske nasjonalistiske bevegelsen på 1800-tallet kan på mange måter deles i to, selv om de frem mot 1905 overlappet hverandre på enkelte områder: Én gruppe var opptatt av Norges politiske rettigheter i unionen med Sverige. Den andre var først og fremst interessert i å gjenskape, eller avdekke, hva som var den egentlige og opprinnelige norske kulturen – det som gjorde Norge til en fullverdig nasjon.

Den svensk-norske unionen

Norge ble sommeren og høsten 1814 tvunget inn i en union med Sverige, bare måneder etter unionsbruddet med Danmark.

Selv om unionen ble opprettet med tvang, var det en svært løs union der Norge hadde fullt indre selvstyre. Det eneste som bandt Norge og Sverige sammen, var den felles kongen og utenrikspolitikken.

Fra svensk side ble det aldri gjort noe forsøk på å forsvenske Norge – for eksempel ved å innføre svensk som skriftspråk. Derfor ble heller ikke den svensk-norske unionen oppfattet som noen trussel blant dem som var opptatt av å løfte og rense den norske nasjonale kulturarven.

Postkort: motivet viser en mann i bunad med stort norsk flagg i hånda. Skrift: "Norge, du er vort. Du er framtidens land!"
Norsk folkekultur og norsk natur ble sentrale elementer i oppfatningen av hva som var det egentlig norske. Den norske bonden fikk en særlig sentral posisjon, ikke minst slik han her er fremstilt, omgitt av norske fjell og fjorder. Foto: Billedsamlingen, Historiske kort/Nasjonalbiblioteket

Krav om unionsoppløsning

Verre var det etter hvert med den politiske friheten. Særlig etter det parlamentariske gjennombruddet i Norge i 1884 ble unionen med Sverige i økende grad oppfattet som et hinder for full norsk demokratisk utvikling og selvstendighet.

Derfor vokste det i siste del av 1800-tallet frem en politisk-nasjonalistisk front i og rundt partiet Venstre som krevde norsk likestilling i unionen – og etter hvert unionsoppløsning.

Den hadde utspring i et miljø av intellektuelle rundt avisen Dagbladet, med dikteren Bjørnstjerne Bjørnson, historikeren Ernst Sars og juristen og diplomaten Sigurd Ibsen som sentrale ideologer.

De krevde norsk parlamentarisk kontroll over utenrikspolitikken, det eneste politiske feltet som var underlagt felles unionell behandling under kongen. Dermed ble kongen og hans politiske allierte hovedmotstanderne for den norske liberale venstresiden, både i demokratikampen og i striden om det nasjonale.

«Den kulturelle unionen med Danmark»

Da var det annerledes med forholdet til den forrige unionspartneren, Danmark. Bruddet mellom Norge og Danmark i 1814 kom etter mer enn 400 år i et fellesskap der Danmark og København hadde dominert kulturelt og intellektuelt. De politiske båndene ble revet over, men de kulturelle besto. Det norske skriftspråket var i realiteten dansk.

Til langt ut på 1800-tallet ble Norge dominert av norske eliter som stort sett hadde fått utdanning i København. Også da Norges eget universitet ble åpnet i 1813, levde arven fra København videre gjennom lærernes bakgrunn derfra. De store norske forfatterne utga sine bøker på dansk i København, og norske intellektuelle og kunstnere oppfattet fortsatt København som hjemmebane.

Fra midten av 1800-tallet vokste det frem sterke bevegelser som ville bryte det kulturelle båndet til Danmark. Den viktigste saken for disse var kampen for et eget norsk språk, landsmål (nynorsk).

«Ut or unionane»

På 1890-tallet begynte en å se tydeligere koblinger mellom disse to hovedlinjene i norsk nasjonalisme. Det ble tydeligst uttrykt i Noregs Ungdomslags slagord «Ut or unionane». Ordet «unionane» var flertallsform og henviste til de to ulike unionene som ungdomslaget mente hindret Norges utvikling.

Frem mot unionsoppløsningen i 1905 ble kombinasjonen av kulturell og politisk nasjonalisme en kraftfull faktor i de mest aktivistiske miljøene.

Seier og splittelse

Samtidig virket de to ulike typene nasjonalisme splittende. De mest radikale kulturnasjonalistene hadde et syn på hva det ville si å være norsk, som også utelukket viktige venstrefolk fra det nasjonale fellesskapet fordi de skrev på feil skriftspråk. Bjørnstjerne Bjørnson og Fridtjof Nansen er to eksempler på ledende unionsradikalere som ikke ble oppfattet som «norske» av disse miljøene.

De nasjonalistiske miljøene var derfor også preget av splittelser og intern strid. Særlig etter 1905, da den nasjonale kampen mot Sverige var vunnet, ble de mest ytterliggående kulturnasjonale strømningene marginalisert, og de oppnådde aldri noen oppslutning av betydning.

For majoriteten var unionskampen for nasjonal frihet det viktigste. Etter 1905 rettet de oppmerksomheten mot andre politiske spørsmål og oppgaver.

Av Bjørn Arne Steine
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 11. jan. 2016 12:23