På slutten av 1800-tallet inntok kvinnene for alvor det norske næringslivet i eget navn og virke. I Kristiania lå de kvinnedrevne forretningene nærmest som perler på en snor: kaffeutsalg og tesalonger, konfeksjonsbutikker og industriforretninger, hoteller og transportbyråer, fotoatelierer, skjønnhetssalonger og blomsterbutikker, systuer, kolonialforretninger og privatskoler. Alle var de typiske kvinnelige næringer og forretninger.
Menn arbeidet i større grad som grosserere og eiere av den nye tids produksjonsbedrifter, gjerne i kombinasjon med varesalg, rederivirksomhet og frakt. Kjønnsarbeidsdelingen var derfor tydelig i de forretningsetableringene som ble gjort mot slutten av 1800-tallet. Men også de kvinnelige næringsdrivende hadde ambisjoner om å tjene penger.
Kjønnsforskjeller
Mange kvinner ble næringsdrivende fordi lønningene i typiske kvinneyrker var lave. Ifølge datidens kjønnsidealer var lønnsarbeid fortrinnsvis for ugifte kvinner, eller kvinner i økonomisk nød. Det satte standard for organisering og godtgjørelser av arbeid i og utenfor næringslivet.
Kvinner tjente mindre enn menn fordi de var kvinner, ugifte og uten familieansvar. Forretningsdrift ble derfor særlig viktig for de gifte kvinnene, de som ble stående utenfor datidens nye kvinneyrker på grunn av sin sivilstatus.
Drev man salg av frihandelsvarer, som fetevarer og andre landbruksvarer, hadde kafé, skole eller et overnattingssted, behøvdes ikke handelsbevilling. Annen handel var derimot forbeholdt enslige kvinner fram til 1894.
Så vel kvinner som menn – i ulike aldre og livssituasjoner – benyttet derfor mulighetene til selvstendighet og økte inntekter gjennom forretningsetableringer. Særlig i den moderne markedsøkonomiens første fase, da enkeltentreprenøren dominerte, var forretningskvinnene mange.
Ambisjoner om å tjene penger
Orienteringen mot forretningsdrift og selvsysselsetting blant kvinner var tydeligst i de større byene, med sin befolkningsvekst og overskudd av kvinner i yrkesaktiv alder. Etterspørselen etter forbruksvarer økte på stadig nye steder, samtidig som underskudd av menn gjorde at færre kvinner ble forsørget av en ektemann. Og selv om behovet for kvinnelig arbeidskraft økte i 1870- og 1880-årene, bak disk og hylle, på kontor og i skole, var kvinnelønningene lave og høyst variable.
På slutten av 1800-tallet var det ikke uvanlig at kvinner tjente så lite som skarve 400 kroner i året, skriver Andreas Nicolai Kiær i sin oversikt over inntekts- og formuesforhold i Norge fra 1892.
Entreprenørskap og kjønn
Ett eksempel på den nye typen forretningskvinner var Benedicte Lyng.
I 1899 åpnet hun forretningen «Fru Lyng» i Kristiania, i dag kjent for sitt finere barne- og babyutstyr. Men det var et dampfjærrenseri fru Lyng først etablerte, ettersom lærerinneposten ga for lite inntekt og familieforpliktelsene økte. Hun var nettopp blitt skilt og hadde to barn å forsørge.
Først hadde hun sett og vurdert andre forretningstyper, «blomsterforretninger og industriforretninger, ja all slags», men da hun «spurte om de kunde tjene så meget som 80 kroner netto per måned – det var hvad jeg måtte tjene for å kunne klare mig – så svaret de alle, at, nei 80 kroner tjente de ikke».
Slik hadde det seg at fru Lyng etablerte et renseri for dyner isteden, ut fra følelsen av at «der var behov for en slik forretning» og fortjenesten kanskje god. Og snart tjente hun så godt at det ble nye renserimaskiner hos «Fru Lyng» i City-passasjen. Hun tok også inn andre varer, som barneutstyr og barnevogner, fikk innredet et salmakerverksted og engasjerte syersker for å sy sengetøy.