print logo

Nansen i norsk politikk

Fridtjof Nansen var en av de viktigste norske aktørene da Norge brøt med Sverige i 1905. I mellomkrigstiden kombinerte han sterk skepsis til parlamentarisme og politiske partier med en grunnleggende demokratisk holdning. Hvordan var det mulig?

Nansens politiske engasjement begynte med det liberale Venstre og endte med det høyreorienterte Fedrelandslaget. Likevel brøt han aldri med fundamentale demokratiske prinsipper. Hele sitt voksne liv kombinerte han norsk patriotisme med verdensborgerens internasjonalisme.

Nasjonsbygging

Det er få tegn til at Nansen engasjerte seg i norsk politikk på 1880-tallet. Men etter at han ble internasjonalt berømt for oppdagelsesferdene sine, opptrådte han som redskap for norske regjeringer i utlandet.

Fotografi, helportrett av Fridtjof Nansen i staselig ambassadøruniform, med sverd og hatt
Fridtjof Nansen i ambassadøruniform. Fotografiet er tatt i London, ca. 1907. Foto: ukjent/Nasjonalbiblioteket, bldsa_5b005

For eksempel undersøkte han i 1898 i hemmelighet mulighetene for en handelsavtale mellom Norge og Russland. Han hadde også signert flere innlegg i The Times i London der norske synspunkter overfor Sverige kom til uttrykk. På denne tiden var Nansen venstremann.

Han deltok i det store norske nasjonsbyggingsprosjektet, men spilte ingen selvstendig politisk rolle før unionen var på randen av oppløsning. Han tok lenge regi fra andre, som historikeren og nasjonalstrategen Ernst Sars eller høvdingen Bjørnstjerne Bjørnson.

1905

Ikke før i 1905 sto Nansen frem som en selvstendig politisk aktør og spilte en viktig rolle. Først banet han veien for Christian Michelsen og hans kompromissløse politikk, som endte i bruddet med Sverige 7. juni. Da Michelsen kom til makten, lot Nansen seg bruke som norsk utsending til Danmark, Tyskland og Storbritannia.

Nansen klarte gjennom sine viktige kontakter i Storbritannia å drive britisk opinion overraskende langt i norskvennlig retning. Han vant en overlegen propagandaseier i britiske medier over svenske utsendinger som også ønsket Storbritannias støtte i unionsstriden.

Kongemakeren

Nansen bidro også vesentlig til å få den danske prins Carl til å takke ja til å bli norsk konge under navnet Haakon VII. Det viktigste med prinsen var at han var gift med Maud, en datter av den britiske kongen.

Høsten 1905 talte Nansen for moderasjon for å hindre krig med Sverige. Han gikk også inn for at Norge skulle bli et kongedømme. Han ga altså opp sitt opprinnelige republikanske standpunkt. En norsk løsrivelse fra Sverige var radikalt nok.

Frisinnede Venstre

Etter at Christian Michelsen mistet makten i 1907, kom Nansen i opposisjon til den kommende Venstre-regjeringen. Han ble med Michelsen og andre inn i det høyreliberale partiet Frisinnede Venstre. Dette nye partiet mente spesialistene burde bestemme i samfunnet, og var bekymret for «amatørene» på Stortinget.

Utover på 1920-tallet ble Nansen, som Michelsen, stadig mer skeptisk til de politiske partiene og parlamentarismen. Han var tilhenger av valg i enkeltmannskretser, uavhengig av partier.

Fedrelandslaget

Nansen deltok derfor, sammen med Michelsen, i oppstarten av det høyreorienterte og nasjonalistiske Fedrelandslaget.

Enkelte forsøkte å skyve frem Nansen som en lederskikkelse og til og med som leder for en «utenomparlamentarisk regjering» i det såkalte Nansen-forsøket i 1926. Det er uklart hvilket forhold Nansen hadde til disse forsøkene.

Mot slutten av livet ble Nansen mer aktivt med i Fedrelandslaget og reiste blant annet på en større turné som del av en langsiktig valgkamp frem mot 1930.

Fotografi av Fridtjof Nansen gående i oppoverbakke og blir mottatt av folkemengde
Fridtjof Nansen på foredragsreise for Fedrelandslaget, her i Stryn i Sogn og Fjordane, juni 1929. Foto: J.N.O./Nasjonalbiblioteket

Mot kommunisme og fascisme

Nansens engasjement for Fedrelandslaget må ses på bakgrunn av fremveksten av ekstremisme i samtiden. Arbeiderpartiet var en kort periode medlem av den Moskva-kontrollerte Kommunistiske internasjonalen (Komintern). Nansen advarte sterkt mot kommunismen og andre revolusjonære bevegelser.

Nansen har av enkelte vært fremstilt som høyreautoritær. Men det har vært helt glemt hvor tydelig han også advarte mot tysk- og italienskinspirert fascisme og militarisme. Selv om Nansen var skeptisk til den partidominerte parlamentarismen, var han demokrat.

Av Carl Emil Vogt
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 28. jan. 2016 13:50