print logo

Byene vokser

Den sterkeste urbaniseringen i norsk historie fant sted i tiårene etter 1850. Hovedstaden Kristiania ble en europeisk storby, og befolkningsveksten på bygdene stoppet opp.

Den norske befolkningen vokste fra om lag 1,33 millioner i 1845 til 2,65 millioner i 1920. Befolkningsvekst var ikke noe nytt, men til forskjell fra tidligere havnet overskuddet av folk nå i byene.

På bygdene flatet befolkningsveksten ut i 1860-årene, etter å ha økt voldsomt siden 1814. Folketallet på bygdene forble fra 1865 nokså stabilt i hundre år, mens byene vokste kraftig.

Urbaniseringsgraden, altså andelen av nordmenn som bodde i byer og tettsteder, økte fra rundt 9 prosent i 1800 via 19 prosent i 1865 til 29 prosent i 1890 og 42 prosent i 1920.

Fullt på bygdene

Hvorfor stanset folkeveksten på bygdene på 1860-tallet? De kunne ikke romme stort flere, av økonomiske og sosiale årsaker. Det var lite nytt land å rydde. Bedre metoder i jordbruket, som ny teknologi, gjorde at det trengtes færre folk. Dermed kunne husmannsvesenet avvikles.

Folk hadde utvandret fra bygdene siden 1830-årene, men først fra 1866 skjøt strømmen virkelig fart. Mange dro til utlandet, men den største utflyttingen gikk til byer og tettsteder innenlands.

Urbaniseringen

Fra 1870 sluttet staten stort sett å utstede kjøpstads- eller ladesteds­rettigheter for å øke antallet byer i Norge. Mønsteret av byer rundt om i landet var nærmest ferdig. Antallet byer og tettsteder (med over 200 innbyggere) økte fra 117 i 1865 til 347 i 1920, men bare seks av disse var nye byer: Mosjøen, Narvik, Harstad, Svolvær, Horten og Notodden.

Fotografi som viser Harstad by, mange hus samlet ved havn. Skip i bakgrunn, fjell på andre siden av havet
Harstad by, fotografert nedover mot havna, trolig i 1902. Harstad vokste raskt fra midten av 1800-tallet og fikk blant annet et skipsverft i 1895. Foto: Harald Otto Hanssen/Sør-Troms Museum

I stedet økte veksten innenfor de eksisterende bygrensene, forsteder vokste fram, og tettsteder av mange typer kom til.

Større byer

Den sterkeste veksten av alle byene hadde hovedstaden Christiania, som vokste fra 69 000 innbyggere i 1865 til 330 000 i 1920. Men også de fleste mindre byene viste stor vekst:

Tabell som viser folkevekst i norske byer fra 1865 til 1920.
Tabell 1: Folkevekst i norske byer i perioden 1865 til 1920.

Også tettsteder uten bystatus vokste sterkt, slik som Lillestrøm, som gikk fra nærmest ingenting i 1865 til 5900 innbyggere i 1920.

Ulike drivkrefter

Drivkreftene bak urbaniseringen kan beskrives ved å dele inn byene etter hva innbyggerne først og fremst levde av:

  • Sentralstedene levde av å være administrasjonssteder og handelssteder for et omland, stort eller lite. Christiania var det viktigste sentralstedet – andre var Bergen, Trondheim, Hamar, Tromsø, Elverum og Voss. Men praktisk talt alle byer eller tettsteder hadde slike funksjoner i større eller mindre grad.
  • Industribyene var periodens nyskapninger. Typiske industribyer var Fredrikstad og Sarpsborg, mens Stavanger og Skien ble industribyer etter hvert. Christiania hadde mest industri, men var ikke først og fremst en industriby. Også noen mindre steder uten bystatus, som Rjukan, Odda, Mjøndalen og Sulitjelma levde først og fremst av fabrikker eller bergverk og vokste i mange tilfeller fram fra ingenting.
  • Kommunikasjonssteder vokste fram ved havner og vei- eller jernbaneknutepunkter, som Kabelvåg, Svolvær, Askim eller Støren. «Stasjonsbyer» ble et begrep, i takt med utbyggingen av nye transportårer.
  • Skipsfarten skapte sterk byvekst på Sørlandet fram til rundt 1880-årene, da krisen for skipsfart med seilskuter inntraff. Andre byer vokste sterkt ved å satse på dampskip, blant annet Tønsberg, Haugesund og Bergen.

Andre faktorer som skapte tettstedsvekst, var fiskerier, militær virksomhet og turisme. Alle byer hadde fødselsoverskudd, men den sterke veksten skyldtes først og fremst innflytting fra bygdene. I mange byer utgjorde de innfødte mindre enn halvparten av befolkningen rundt århundreskiftet.

Forandret landskap

Landskapet på bygdene ble endret for godt. Utskiftingen fra tun med flere gårder til enkeltgårder fortsatte fra tiårene før. Noen gårder ble slått sammen til større, mer effektive enheter.

Husmannsplassene forsvant gradvis eller ble til småbruk der brukerne hadde inntekter på si – i skogen, på sagbruk eller i annen industri, på anleggsarbeid eller med håndverk. Langs kysten, særlig nordpå, var jordbruk og fiske fremdeles en vanlig kombinasjon.

Av Jan Eivind Myhre
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 3. des. 2015 20:58