print logo

Kvinnenes vei til stemmerett

Stemmerett for kvinner var ikke noe tema i de første 75 årene av Grunnlovens historie. Da debatten begynte, kom gjennombruddene fort.

Fra 1814 til århundreskiftet var det mest grunnleggende kriteriet for å få stemme at velgeren var mann. Fra 1880-årene ble stemmerett for kvinner et diskusjonstema.

Etter den første stortingsdebatten om kvinnestemmerett i 1890 tok det bare 17 år før denne kjønnsbarrieren ble brutt, og ytterligere seks år før et enstemmig Storting i 1913 vedtok alminnelig stemmerett også for kvinner.

Venstre-støtte

Kampen for kvinners stemmerett ble ført både i og utenfor Stortinget. Den første kvinnestemmerettsforeningen ble stiftet i Kristiania i 1885, med Gina Krog som initiativtaker og første formann. Med støtte fra radikale venstremenn ble det første lovforslaget om stemmerett lagt fram for Stortinget i 1890.

Mange aktive venstremenn var i familie med kvinner som stilte seg i spissen for kvinnestemmerettsbevegelsen. Også høyremenn kunne nok merke et press fra kvinner i sin krets, men de fleste av Høyres representanter var motstandere av kvinnestemmerett.

I Stortinget var støtten stor i Venstre, mens de aller fleste høyremenn var imot. Den prinsipielle motstanden kom raskt på vikende front og preget ikke debattene etter 1890. Derimot var det mange som mente at tiden ennå ikke var moden, og at de fleste kvinner ikke ønsket stemmerett.

Med unntak av et høyrøstet mindretall i Kristiania var kvinnene uinteressert i politikk, hevdet motstanderne, og derfor uegnet til å delta i beslutninger av nasjonal betydning.

Små skritt

For alle de politiske partiene var alminnelig stemmerett for menn det viktigste stemmerettsspørsmålet i 1890-årene. Holdningen til kvinnestemmeretten ble mer avmålt også i Venstre. Så lenge denne striden pågikk, var det ingen framgang for kvinnenes krav om demokratisk medinnflytelse.

Noen små skritt ble likevel tatt. Kvinner ble valgbare til skolestyrer og skolenes tilsynsutvalg i 1889 og fikk alminnelig stemmerett på linje med menn ved lokale brennevinsavstemninger fra 1894. Da kommunale vergeråd (barnevernsnemnder) ble opprettet i 1896, vedtok Stortinget at det blant medlemmene skulle være én eller to kvinner.

Men den første store seieren for stemmerettsaktivistene var vedtaket om kommunal stemmerett for skattebetalende kvinner i 1901.

Splittelse

At menn fikk alminnelig stemmerett i 1898, skapte en ny situasjon i kvinnenes stemmerettskamp. På den ene siden ble kvinnestemmerett nå prioritert både av Venstre og av den voksende arbeiderbevegelsen.

På den andre siden innebar kravet om stemmerett på samme vilkår at kvinner måtte mobiliseres i et helt annet omfang enn det Kvinnestemmerettsforeningen hittil hadde klart. Den nye situasjonen førte til splittelse av den gamle stemmerettsforeningen. Flertallet ville følge en mer forsiktig linje, mens de mer radikale meldte seg ut og dannet Landskvinnestemmerettsforeningen med Fredrikke Marie Qvam som leder.

Fotografi, mange kvinner samlet og oppstilt for avfotografering
Landskvinnestemmerettsforeningen ble stiftet i 1898. Da allmenn stemmerett ble gitt kvinner i Norge i 1913, jobbet organisasjonen med å mobilisere kvinner til å bruke stemmeretten. Foreningen ble oppløst i 1938. Her fra et møte på Lillehammer, ukjent dato. Foto: Alvilde Torp/Nasjonalbiblioteket/CC PDM

De aktive kvinnene i stemmerettsbevegelsen tok i bruk alle tilgjengelige kanaler for å fremme sin sak. Venstre var den viktigste kanalen inn til Stortinget. Men kvinnenes nettverk og ikke minst familierelasjoner ble en minst like viktig vei til innflytelse der de formelt var utestengt.

Gjennombrudd

I 1907 falt en viktig skanse, kanskje den viktigste, på veien mot politisk likestilling av kvinner. Stortinget vedtok å gi stemmerett til kvinner som betalte skatt av inntekt over et visst nivå, enten de forsørget seg selv eller levde i formuesfellesskap med en ektemann som oppfylte kravene.

Dette var en klasselov som bare omfattet rundt halvparten av kvinner over stemmerettsalderen på 25 år. Man det var likevel et viktig prinsipielt gjennombrudd. I realiteten var det nå bare et tidsspørsmål før også kvinnene ville få alminnelig stemmerett.

Fotografi av kvinner, fornemt kledd, i to rader. Sittende nest ytterst til høyre er Fredrikke Marie Qvam
Fra Suffrage Alliance-kongressen i London i 1909. Etter at norske kvinner fikk stemmerett i 1907, sendte den norske regjeringen offisielle representanter til internasjonale kongresser for kvinners stemmerett. Fredrikke Marie Qvam var Norges representant i London i 1909 og sitter nest ytterst til høyre på bildet. Foto: Nasjonalbiblioteket/CC PDM

Kvinnene får stemmerett

Gjennom to stortingsvalg, i 1909 og 1912, måtte de vise at de var seg sitt demokratiske ansvar bevisst. Valgdeltakelsen var gjennomgående lavere enn blant menn, og høyere i byene enn på landet. Men der mange menn deltok i valgene, var deltakelsen også høy blant kvinnene.

Det var heller ingenting som tydet på at stemmeretten ville føre til «fruentimmerstyre», som enkelte hadde fryktet. Kvinnene sluttet opp om de politiske partiene og stemte antakelig stort sett som ektefellen. I 1913 var alle motargumenter falt, og et enstemmig storting vedtok stemmerett for kvinner på samme betingelser som menn.

Av Gro Hagemann
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 28. jan. 2016 13:34